Skrevet for avisa Hallingdølen, november 2024
«Skal dere flytte til baksiden av månen?»
Det sa Erik Langehaug på bensinstasjonen ved Fossheim i Hemsedal, da han hørte at vi skulle flytte fra andre etasje i Samvirkelaget, og til Torsetsida – en ås oppunder fjellene.
En gang i tiden var det til og med en egen liten skole på Torset, men den ble nedlagt i 1960. Vi flyttet dit i 1973, så jeg måtte derfor ta beina fatt, eller skiene om vinteren, for å gå til Ulsåk Skule. Der møttes vi hver morgen (uansett vær) for å sparke fotball før det ringte inn.
Vi var seks stykker i klassen, og derfor ble vi etter hvert slått sammen med klassen over.
Siste året på barneskolen hadde vi derfor hatt nesten alle fag allerede, så det ble mye forming. Og enda mer fotball.
Etter skoledebatten de siste ukene, måtte jeg sjekke hvordan det står til med min gamle skole, og fant ut at både Ulsåk og Tuv skole i Hemsedal er nedlagt, og at alle nå begynner i Trøym, eller Midtbygda som vi pleide å si.
Det blir jo litt langt å gå eller sykle, så noen flere må nok busses nå fra «baksiden av månen». Men kanskje det er verdt det - ikke bare på grunn av kommunebudsjettet.
For selv om vi hadde en idyllisk liten skole, så er det noe med å ha noen flere enn fem andre jevnaldrende som man kan leke og lære med. Og en skole som ikke må bruke gymsalen til formingstimene. Ikke minst vil jeg tro at det for lærerne også er fint å ha noen flere kolleger.
På 70-tallet var det en sang som het «Kor er hammaren Edvard», som stadig ble spilt på Ønskekonserten. Den handlet om at døra skulle spikres igjen, på grunn av sentraliseringen. Jeg husker at jeg syntes den var veldig trist, og følte med Edvard, akkurat som da musikkstjernen Matoma gråt en skvett på TV for sin gamle skole. Selv har han for lengst flyttet ut fra bygda, akkurat som mange av oss andre, og sa i sommer at «er det ett sted jeg skal få barn så er det Tønsberg!»
Det er jo ikke snakk om tvang – de fleste flytter helt frivillig. Til tross for at stat og kommune bruker hundrevis av millioner på å «bestikke» folk til å bli eller flytte tilbake.
Vi får håpe Edvard etter hvert trivdes ganske godt litt nærmere både resten av familien og andre folk.
En gang i tiden befolket vi hver minste øy langs kysten for å leve av fisken, og rykket lengre og lengre opp i dalsidene hvor det fortsatt var plass til å lage et lite småbruk.
Nå drar vi opp fisken på noen uker, og leverer dem til noen få store mottak. Og effektivt landbruk gjør at vi ikke trenger så mange gårdbrukere lenger. Kanskje det da ikke er så dumt at vi får litt større bygder og byer, i stedet for å bo lengst mulig fra hverandre.
Og gjør det egentlig folk lykkeligere å bo i en kommune som har færre innbyggere enn en gatestubb på Gol?
Om vi bor litt tettere enn i dag kan flere igjen få gangavstand til både skole og butikk, selv om det er blitt færre av dem. Det vil dessuten spare oss for mye transport, og ikke minst det å bygge broer og tunneler ut til den ytterste nøgne ø. Det har nok heller ikke naturen noe imot.
Sentralisering.
Høres kanskje fortsatt ikke så fristende ut for alle.
Det sa Erik Langehaug på bensinstasjonen ved Fossheim i Hemsedal, da han hørte at vi skulle flytte fra andre etasje i Samvirkelaget, og til Torsetsida – en ås oppunder fjellene.
En gang i tiden var det til og med en egen liten skole på Torset, men den ble nedlagt i 1960. Vi flyttet dit i 1973, så jeg måtte derfor ta beina fatt, eller skiene om vinteren, for å gå til Ulsåk Skule. Der møttes vi hver morgen (uansett vær) for å sparke fotball før det ringte inn.
Vi var seks stykker i klassen, og derfor ble vi etter hvert slått sammen med klassen over.
Siste året på barneskolen hadde vi derfor hatt nesten alle fag allerede, så det ble mye forming. Og enda mer fotball.
Ulsåk skule, 1974
Det blir jo litt langt å gå eller sykle, så noen flere må nok busses nå fra «baksiden av månen». Men kanskje det er verdt det - ikke bare på grunn av kommunebudsjettet.
For selv om vi hadde en idyllisk liten skole, så er det noe med å ha noen flere enn fem andre jevnaldrende som man kan leke og lære med. Og en skole som ikke må bruke gymsalen til formingstimene. Ikke minst vil jeg tro at det for lærerne også er fint å ha noen flere kolleger.
Det er jo ikke snakk om tvang – de fleste flytter helt frivillig. Til tross for at stat og kommune bruker hundrevis av millioner på å «bestikke» folk til å bli eller flytte tilbake.
Vi får håpe Edvard etter hvert trivdes ganske godt litt nærmere både resten av familien og andre folk.
En gang i tiden befolket vi hver minste øy langs kysten for å leve av fisken, og rykket lengre og lengre opp i dalsidene hvor det fortsatt var plass til å lage et lite småbruk.
Nå drar vi opp fisken på noen uker, og leverer dem til noen få store mottak. Og effektivt landbruk gjør at vi ikke trenger så mange gårdbrukere lenger. Kanskje det da ikke er så dumt at vi får litt større bygder og byer, i stedet for å bo lengst mulig fra hverandre.
Og gjør det egentlig folk lykkeligere å bo i en kommune som har færre innbyggere enn en gatestubb på Gol?
Om vi bor litt tettere enn i dag kan flere igjen få gangavstand til både skole og butikk, selv om det er blitt færre av dem. Det vil dessuten spare oss for mye transport, og ikke minst det å bygge broer og tunneler ut til den ytterste nøgne ø. Det har nok heller ikke naturen noe imot.
Sentralisering.
Høres kanskje fortsatt ikke så fristende ut for alle.
Men det gjør da ikke baksiden av månen heller.
Interessant bygdehistorie og kloke refleksjoner.
SvarSlett