Innlegget sto i Hallingdølen den 24. november 2007
Jeg ser at ordføreren i Stavanger snakker om å gjøre byen til plastposefri sone. Han er sikkert flink til å brette melkekartonger også. Alt for den gode sak. Men hva med om vi hadde gjort noe som faktisk hjalp?
- Hundrevis av mennesker dør i møteulykker i trafikken, og vi har laget en kampanje mot å sovne. Den koster 20 millioner i stedet for å bygge 4-felts-veier til 20 milliarder.
- Svevestøv er et problem i Oslo. Vi har satt ned farten til 60 km/t og håper det hjelper. Ellers måtte vi ha vasket veiene mer enn den ene gangen til 17.mai, og det hadde jo kostet penger.
Bare et par eksempler på at det er lett for politikere å gjøre noe som ikke koster stort, men som gir den gode følelsen av å ha gjort noe.
Også i det private er det lett å ta de mer symbolske takene. Kjøpe lodd i idrettslaget av naboungene, i stedet for å være trener for Gutter 12.
Gi bort en geit (eller hva det var) til jul eller en hundrings til TV-aksjonen i stedet for å selge gård og grunn for å dra til Afrika.
Brette melkekartonger og bruke plastposene om igjen i stedet for å selge bilen, droppe sydenturen og ha 16 grader i stua på vinteren.
Det er selvfølgelig ikke noe galt med å ha en kampanje mot å sovne eller å gi penger til TV-aksjonen. Dessuten vil sannsynligvis de fleste av oss være lite til nytte i en landsby i Somalia.
Verre er det når politikerne vurderer å gjøre ting som BÅDE er dyre og symbolske.
Bare for å ha sagt det - jeg liker toget, og har blant annet med stor begeistring tatt det japanske hurtigtoget Shinkansen i tillegg til europeiske utgaver. Men å bygge toget bare fordi noen av oss liker å ta det er muligens litt råflott. Så hva med klimaeffekten.
Vårt Land hadde følgende regnestykke for noen dager siden:
Å bygge en lyntogbane mellom Oslo og Trondheim vil koste rundt 60 milliarder kroner og fjerne utslipp tilsvarende 750.000 tonn CO2 i året, halvannen promille av Norges samlede utslipp. De samme milliardene brukt til å bekjempe global avskoging i to år, ville ifølge Regnskogsfondet spart atmosfæren for 10,6 milliarder tonn klimagass.
Vi får altså 14.000 ganger større effekt av å bruke pengene bedre.
Og da er spørsmålet: Er det 14.000 ganger viktigere at vi nordmenn kan sitte på toget og føle at vi gjør noe for miljøet?
Er det viktigste å hindre klimautslipp, eller at vi skal få god samvittighet?
Som kjent er det nærmest umulig for en rik mann å komme til himmelen. Det betyr at Norge og nordmenn uansett hvor mye vi gjør og betaler for miljøtiltak alltid kommer til å bli uglesett av miljøfundamentalistene. Jeg tror en litt mer pragmatisk tilnærming kan lønne seg hvis vi skal gjøre noe som virkelig monner. La oss finne ut hvordan vi kan bruke pengene og ressursene våre best, og samtidig få lov til å putte plastposene inn bak i bilen og kjøre hjem fra butikken i et land med store avstander og vinter halve året (enn så lenge.)
For hvis prinsippene er det viktigste, kan vi for eksempel begynne med å la la folk ro til Bali på miljøtoppmøtet om en uke.
Jeg ser at ordføreren i Stavanger snakker om å gjøre byen til plastposefri sone. Han er sikkert flink til å brette melkekartonger også. Alt for den gode sak. Men hva med om vi hadde gjort noe som faktisk hjalp?
- Hundrevis av mennesker dør i møteulykker i trafikken, og vi har laget en kampanje mot å sovne. Den koster 20 millioner i stedet for å bygge 4-felts-veier til 20 milliarder.
- Svevestøv er et problem i Oslo. Vi har satt ned farten til 60 km/t og håper det hjelper. Ellers måtte vi ha vasket veiene mer enn den ene gangen til 17.mai, og det hadde jo kostet penger.
Bare et par eksempler på at det er lett for politikere å gjøre noe som ikke koster stort, men som gir den gode følelsen av å ha gjort noe.
Også i det private er det lett å ta de mer symbolske takene. Kjøpe lodd i idrettslaget av naboungene, i stedet for å være trener for Gutter 12.
Gi bort en geit (eller hva det var) til jul eller en hundrings til TV-aksjonen i stedet for å selge gård og grunn for å dra til Afrika.
Brette melkekartonger og bruke plastposene om igjen i stedet for å selge bilen, droppe sydenturen og ha 16 grader i stua på vinteren.
Det er selvfølgelig ikke noe galt med å ha en kampanje mot å sovne eller å gi penger til TV-aksjonen. Dessuten vil sannsynligvis de fleste av oss være lite til nytte i en landsby i Somalia.
Verre er det når politikerne vurderer å gjøre ting som BÅDE er dyre og symbolske.
Bare for å ha sagt det - jeg liker toget, og har blant annet med stor begeistring tatt det japanske hurtigtoget Shinkansen i tillegg til europeiske utgaver. Men å bygge toget bare fordi noen av oss liker å ta det er muligens litt råflott. Så hva med klimaeffekten.
Vårt Land hadde følgende regnestykke for noen dager siden:
Å bygge en lyntogbane mellom Oslo og Trondheim vil koste rundt 60 milliarder kroner og fjerne utslipp tilsvarende 750.000 tonn CO2 i året, halvannen promille av Norges samlede utslipp. De samme milliardene brukt til å bekjempe global avskoging i to år, ville ifølge Regnskogsfondet spart atmosfæren for 10,6 milliarder tonn klimagass.
Vi får altså 14.000 ganger større effekt av å bruke pengene bedre.
Og da er spørsmålet: Er det 14.000 ganger viktigere at vi nordmenn kan sitte på toget og føle at vi gjør noe for miljøet?
Er det viktigste å hindre klimautslipp, eller at vi skal få god samvittighet?
Som kjent er det nærmest umulig for en rik mann å komme til himmelen. Det betyr at Norge og nordmenn uansett hvor mye vi gjør og betaler for miljøtiltak alltid kommer til å bli uglesett av miljøfundamentalistene. Jeg tror en litt mer pragmatisk tilnærming kan lønne seg hvis vi skal gjøre noe som virkelig monner. La oss finne ut hvordan vi kan bruke pengene og ressursene våre best, og samtidig få lov til å putte plastposene inn bak i bilen og kjøre hjem fra butikken i et land med store avstander og vinter halve året (enn så lenge.)
For hvis prinsippene er det viktigste, kan vi for eksempel begynne med å la la folk ro til Bali på miljøtoppmøtet om en uke.
Kommentarer
Legg inn en kommentar