Hallingdal Kommune

Fra Hallingdølen 4. januar 2014


Da er 2014 i gang, og hva er vel bedre enn å starte med en skikkelig distriktskrangel?

Hvorfor bor det egentlig mennesker i min hjembygd Hemsedal? Var det fordi de hadde passert de flate jordene i Tyskland og Danmark, og tenkt at nei, det blir for enkelt. Var det fordi de kom til frodige Toten med kornåkre og epletrær og tenkte nei, er det ikke noen flere utfordringer å bryne seg på? Og så fant de endelig drømmestedet, i en bratt skråning full av rullesteiner, i en dal som lå så høyt at frosten bare tok et par måneders pause midt på sommeren. Hvis du var heldig.

Eller kan det ha vært fordi det ikke fantes noe sted igjen ellers. Alt det beste var tatt. Og da sjansen bød seg for litt over hundre år siden, dro mer eller mindre halve dalen av gårde til Amerika. Dro fra alt de hadde, til et sted på andre siden av jorden som de bare hadde hørt rykter om. Det kan ikke ha vært gode tider.

Mange andre steder i Norge har en lignende historie. Ta småstedene langs kysten. Overalt ble det drevet fiske for å få mat til familien, mens noen steder ble fisken foredlet på land og solgt videre. Dette skapte muligheter for at små samfunn kunne oppstå, med en butikk, kanskje en skole, og etter hvert kommuner med alt det som hører til.

Men da er spørsmålet: Nå som vi ikke lenger trenger den lille jordflekken for å brødfø familien, og vi ikke drar ut med små fiskebåter lengre, men i stedet på noen få uker kan fylle kvoten og levere den i en av de få gjenværende mottakene. Er det da noen grunn til å bli boende?

Ja, vil mange av de som bor der si. Vi trives her, vi har alltid bodd her, vi har vennene våre her, naturen er fantastisk osv. Og folk må selvfølgelig få bo hvor de vil. Men har det noen verdi for samfunnet vårt? Eller har det noen verdi for å ta vare på naturen? Noen snakker om «kulturlandskap» men det er jo egentlig bare menneskene som har forandret den naturlige vegetasjonen slik at det noen steder kun er gress, andre steder bare den evinnelige granskogen. Har dette en egenverdi som vi som samfunn bør ta vare på? Og for de som fortsatt er opptatt av å være «sjølberga»: Tror noen virkelig på fullt alvor at vi kan komme i en situasjon der vi blir isolert ved grensen mot Sverige, og derfor må gro tomatene selv?
Eksempel på lykkelig ku fra Gol  
De kyrne som kjeder seg gjennom 10–12 måneder i året i båsen høyt til fjells får jo da uansett ikke kraftfôret sitt fra Afrika lenger. For å nærme seg et bærekraftig husdyrhold her i landet bør man i det minste avskaffe toprissystemet for melk, og la kyrne få være der det er mest lønnsomt, og der de trives best og kan få vandre mest mulig i grønne enger.



Eksempel på kompakt bygd i Sveits.
De siste ukene har det vært en diskusjon i Hallingdølen om hvorvidt Europris skal få bygge langs Rv 7 utenfor Gol. Man er redd for at det skal oppstå en samling av store butikker som folk kjører til med bilen, mens Gol sentrum mister kunder. Dette mener jeg er en vel begrunnet frykt. Men sannsynligvis er det ingen vei utenom en sentralisering av handelen. Ideelt sett mener jeg vi burde organisert tettstedene våre mye mer kompakt, slik de typisk er nedover i Europa. I stedet bor vi nå med stor avstand til hver nabo, noe som muligens var praktisk i jordbrukssamfunnet. Hvis for eksempel Gol i enda større grad kunne blitt et senter med skoler, arbeidsplasser, store butikker, restauranter og boliger samlet rundt ett sted, og ikke strukket ut over flere kilometer. For ikke å snakke om den klønete plasseringen av jernbanestasjonen. Den burde jo vært midt i sentrum!


Travle gågater, uteservering, kino, hoteller etc. ville gjort dette til nettopp det vi syns er så hyggelig når vi besøker byer ellers, og fått ned biltrafikken i området betraktelig. Og langt flere barn vil bo i gangavstand til skolen sin. Men det forutsetter at vi nettopp oppmuntrer til denne typen sentralisering. Vil man være med i et levende lokalsamfunn er man kanskje nødt til å flytte til et sted der man ikke lenger kan «pisse oppetter veggen uten å sjenere naboen» slik Per Olaf Lundteigen en gang uttrykte det.

Kanskje færre skoler, større steder og bare én Hallingdal kommune kan være en god nyhet på sikt? Men vi trenger altså ikke tvinge noen til å flytte. Derimot mener jeg det ikke en menneskerett å ha bredbånd, daglig postombæring, lokal skole og helsetilbud uansett på hvilken ytterste nøgne ø du måtte velge å bo. Noen ganger er det vi som må flytte til fjellet og ikke omvendt. Fortsetter man å stå på sin rett fra hver sin haug, er jeg redd det ender med at ingen får det som de vil.

Da står Lundteigen der i motvinden, og sjenerer bare seg selv.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Nedsnødd

Slapp av - jula er utsatt