Donald-generasjonen

Fra spalten "Sett uttate" i Hallingdølen, 25.oktober 2014

Gisp! Gulp! Hva skal det bli av barna i dag, som vokser opp uten Vivi Aagard?

Vi som var barn på 60- og 70-tallet hadde ikke store valget. Det var én radiokanal med kulingvarsler, middagsstunden og rundt tre poplåter i uka. På fjernsynet var det Barne-TV ca 20 minutter hver dag, resten var en grå masse av programmer som må ha vært ulidelig kjedelig for voksne også. I butikken var det stort sett bare en vare av hvert slag, bortsett fra brød. Der var det både helkorn og loff, selv om vi stort sett bare fikk kneipp. Kiwi, avocado og mango var fremmedord. Fisken var alltid firkantet og frossen. Lungemos og blodpudding var en velkommen avveksling.

Men vi hadde Donald! Der var det farge-TV med mange kanaler, butikkene bugnet av varer, Petter Smart fant opp geniale maskiner, og det var så mange penger at noen måtte samle dem i en pengebinge. Gleden av å få et nytt Donaldblad var stort. Eller rettere sagt – det var egentlig enda morsommere å få gamle blader av andre, som allerede var lest mange ganger. Bare da ikke de fire sidene i midten manglet, så det hoppet rett fra side 16 til 21.
Og bladene ble egentlig bare bedre og bedre. Jeg tror jeg hadde lest noen av dem sikkert hundre ganger, og husker fortsatt mange av historiene.


Og det er mye å lære i Donald! 
Ta inflasjon for eksempel, som forbilledlig forklares i historien der en tornado tar med seg alle pengene i Skrues pengebinge og sprer dem utover landet. Denne gang er det ikke bare den heldige Fetter Anton som får penger fra oven – alle blir rike!
Butikkene fylles av folk med masse penger, og eierne blir rike, stenger butikken og drar på jordomseiling. Ingen gidder å jobbe lenger. Fort blir det mangel på varer, og de som har noe igjen selger det til vanvittig høye priser.





Det er bare en som skjønner hva som må gjøres, nemlig onkel Skrue, som driver landets eneste bondegård og selger skinke, kålhoder og egg for millioner stykke.
Til slutt har han fått alle pengene sine tilbake, alle går tilbake til jobbene sine, og verden fungerer igjen.









Eller ta klassikeren om Storeulv. Han bruker mye tid på å jakte på de tre små grisene, og i denne historien har han endelig fanget dem og puttet de i gryten, klar for middag. Da spør Storebror gris Storeulv om hva han har tenkt å gjøre når han har spist dem. Hele livet til ulven har jo bestått av å jakte på grisene. Storeulv tenker lenge på dette, og skjønner at meningen med livet hans blir borte hvis han spiser dem. Så han slipper dem løs igjen.
Her er det mye livsvisdom. Veien er målet. Eat your cake and have it. - Vi har alt, men det er da også alt vi har, som Ole Paus sa. Og historien inspirerte Thomas Hylland Eriksen til å skrive boken Storeulvsyndromet.

I de fleste andre land er det Mikke Mus som er den viktigste Disney-figuren. Mikke er smart, snill og galant. Men i Norge er det den litt smågretne, uheldige antihelten Donald som vi føler mest for. Han er vår mann i den ellers så velpleide, perfekte Andeby, der alle nye ting var «biprodukt av amerikansk romforskning».

Og noen av oss som leste hvert ord i alle bladene oppdaget at det var en dame som het Vivi Aagard som hadde oversatt nesten alle historiene. Hun ga oss gode norske navn som Rikerud, Gulbrand Gråstein, frimerkesamleren Dr.Fil.A.T.List og professor Tron Dreyerdahl (fra den legendariske historien om firkanteggene). Selv språkrofessor Finn-Erik Vinje skrøt av språket i Donald, og mente i VG i 1985 at hvis ungene brukte sparepengene på dette, var det i høyden et økonomisk problem.

Sønnen min sliter seg til nød gjennom Donalds Jul på TV en time i året, for å glede meg. De gamle bladene mine støver ned et eller annet sted. Hvordan skal han nå lære om inflasjon og meningen med livet? Hva skal det bli av iPad-generasjonen som vokser opp uten Donald og Vivi?

Splitte mine bramseil, som Moby Duck ville sagt.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Slapp av - jula er utsatt

Nedsnødd