Det finnes to typer syklister

Skrevet for Hallingdølen, 18. april 2015

Forrige uke leste jeg at det fantes tre typer bilister: De samarbeidsvillige, sneierne og syklisthaterne.
La meg forenkle bildet enda mer, og dele syklistene på veiene våre inn i to grupper:

Gruppe 1: Den rasende syklisten

Denne gruppen har de siste årene gjort seg så bemerket at man kan tro det er dette som er selve den norske syklisten. Han er ikke til å ta feil av; kledd for konkurransesykling fra topp til tå, gjerne med draktfarger og sponsormerker. Han (eller i enkelte tilfeller hun) er nesten alltid over stadiet «ung og lovende», men trener likevel beinhardt og målrettet som om han plutselig likevel skulle havne i norgeseliten. Derfor har han også investert i en sykkel til over 50.000, og bruker enda flere titusener på å dra på løp og treningssamlinger. Vil heller dra på sykkelcamp enn på sydentur med familien, men prøver å få til begge deler.

Den rasende syklisten trener aller helst på landeveien, og unngår sykkelveiene. Men i motsetning til gruppe 2-syklisten, som ville kjørt inntil kanten, krever han hele kjørefeltet for seg. Biler som kommer bakfra må ligge og vente, helt til de kan kjøre forbi som om han var en bil. Ellers blir han rasende, banker i panseret ved neste anledning, og skriver illsinte meldinger i avisen eller på Twitter. Aller helst sykler han sammen med flere andre som ved siden av hverandre blokkerer hele feltet.
En variant er rase-til-jobben-syklisten, som når han kommer frem er svett og må dusje og skifte, og krever derfor garderobeanlegg på jobben.


Gruppe 2: Nytte-syklisten
Denne syklisten skal til gjerne til jobben noen kilometer unna. Eller kanskje til skolen, butikken, en kompis borti veien eller treffe noen for årets første utepils. Han har på seg vanlige klær, trenger ikke bruke hjelm, og har en sykkel som han kjøpte for 3000 kroner for 5 år siden, og som heldigvis ingen gidder å stjele.

Ofte har han (eller like ofte hun) en kurv eller en sideveske så man kan ta med småting til jobben, og handle med melk og brød på veien hjem.
Denne syklisten er også litt opptatt av at det er god mosjon, men det er minst like viktig at det er en enkel og praktisk måte å tilbakelegge noen kilometer. Enkelte ganger sykler han seg bare en tur også, gjerne en dag med fint vær og kanskje sammen med familien.



Jada – det er faktisk mange som klarer å være noe midt imellom, eller kanskje er lycra-syklist den ene dagen, og har en vanlig sykkel for å dra i butikken den neste. Men problemet er at man kan få inntrykk av at det å være syklist betyr at man automatisk havner i gruppe 1.
De synes, bokstavelig talt, så utrolig godt, både på veien og i media. Men både når det gjelder trafikkflyt, miljø og ikke minst helse så er det den nytte-syklisten vi må få flere av.
Det er han/hun som sykler til jobben eller butikken i stedet for å ta bilen, ikke han som sykler for å trene, som fjerner en bil til fra køen, og sparer oss for bråk og forurensning. Og det er også her det virkelige helsepotensialet ligger, for rasersyklisten trener allerede mer enn nok. Han har gjerne 6 par langrennsski, rulleski og tredemølle fra før av. Det er alle de (oss) som beveger oss lite eller ingenting det er viktigst å få i gang.

Og da må terskelen være lav. Sportsforretningene tjener selvfølgelig desidert mest på gruppe 1, og mange av de som jobber der er selv entusiaster for sportsdelen og ikke nyttedelen.
Syklene må selvfølgelig ikke være for dyre, og ha et behagelig sete. Hvem kom på å lage så ubehagelige seter at man må ha en egen bukse for å sitte på dem? Og så er det alltid greit å ha et bagasjebrett, kanskje en kurv og ikke minst en støtte.
Og for all del ikke tving oss vanlige syklister til å bruke hjelm. Det er ikke farlig å sykle – det er farlig å la være! Land som Australia har hatt hjelmpåbud og det er ingen ting som tyder på noen skadenedgang. Derimot har sykkelbruken gått ned. Og det er mye mer skadelig for folkehelsen, som overlege Jan Henrik Lund fra Syklistenes landsforbund understreker.
Hos barn derimot kan hjelm bety mer, siden de både har et mer sårbart hode og jo har en tendens til å være litt mer uforsiktige.

Men det aller viktigste nå er å få den sykkelen ut av boden, sammen med sommerdekkene til bilen, og satse på at det blir like mange turer på to som på fire hjul i sommer.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Nedsnødd

Lite visste jeg, at dagene som kom... gikk stadig fortere.