(Skrevet for Hallingdølens spalte "Sett uttate")
Når alle er på jakt etter det unike, ender vi gjerne samme sted.
Når alle er på jakt etter det unike, ender vi gjerne samme sted.
Det var greiere før. Da det var eksotisk nok å dra til ”Syden”,
som gjerne var en høyblokk et sted i Spania med et par restauranter i nærheten som
serverte paella og sangria. Og kanskje vi tok en busstur til en grisefest som
de lokale nedverdiget seg til å arrangere for tørste, solbrente nordboere. På
hotellet traff vi gjerne noen andre nord
menn som vi endte opp å tilbringe
mesteparten av ferien sammen med. Og heldigvis hadde de et sted som het ”Viking
bar” der de, da vi var blitt lei paella og sangria, også hadde kjøttboller og
serverte ordentlige halvlitere, og ikke de små, rare glassene disse spanjolene
tydeligvis nøyde seg med.
Thailand holdt en stund, men så begynte også stedene der å
ha engelsk frokost, tysk meny og å snakke svorsk til oss når vi kom. Når skal
disse folkene skjønne at vi ikke liker at de prøver å snakke språket vårt?? Vi
vil føle oss som om vi er de første skandinavene som noensinne har funnet
akkurat denne restauranten, selv om den ligger hundre meter fra hotellet med
bamseklubben.
Nå har folk begynt å reise til nabolandene Vietnam og
Kambodsja i stedet. Hvite strender, billig øl og attpå til fæl krigshistorie
nærmest i gangavstand. Men også her begynner det å bli gode muligheter for å
treffe naboen, som tilfeldigvis også er nærmeste nabo på hyttefeltet i
Hemsedal.
Vi klarer altså ikke å finne et reisemål lenger der vi kan
være unike. Men hva gjør vi så for å være de litt annerledes turistene i byer
som Roma eller Paris. Jo – vi finner de skjulte skattene. Det lille hullet i veggen der de innfødte går
og for å spise, drikke og gestikulere. Der prisene ikke er forandret siden
Euroen kom. Hvor menyen er sjarmerende uforståelig. Og hvor eieren er en ”mama”,
som ser ut som hun helt klart har prøvesmakt på det meste av maten, og møter
oss i døren uten å kunne et ord engelsk mens hun er oppriktig glad for at det endelig
kommer noen blonde, forvirrede mennesker med et sammenbrettet kart fra hotellet
i hånden.
Men hvordan finner man frem til disse stedene? Spør man på
hotellet blir man sannsynligvis sendt til den overprisede turistfellen som
svogeren til resepsjonisten driver rundt hjørnet. Ser man i den amerikanske
guideboken, ender man bare et sted der det det sitter ti andre par som også har
den samme guideboken på bordet foran seg og som skuler stygt på deg og lurer på
om du er tysk, amerikansk – eller kanskje til og med nordmann.
Heldigvis kom redningen for noen år siden: TripAdvisor.
Nettstedet der du kunne få anbefalinger fra andre reisende
om nettopp det lille stedet (gjerne kalt ”a hidden gem”) hvor du kan oppleve
det ekte og genuine.
Og en liten stund fungerte dette ikke så verst. Inntil alle
disse andre turistene som også var på jakt etter det samme begynte å lese på ”Trip”
hver gang de skulle ut av hotelldøra. Plutselig var vi alle samlet i den samme
bakgaten i Roma med iPhonene våre, som hadde vist oss vei til akkurat dette ene
stedet som skulle være så spesielt, men som viste seg å ha et svært, grønt ”anbefalt
av TripAdvisor”-skilt på døra.
Da vi var i Roma i høstferien, så vi faktisk et par steder
som hadde skilt utenfor hvor de understreket at de IKKE var anbefalt på
Tripadvisor. Kom inn til et sted ingen anbefaler!
Men her kommer løsningen som ga seg helt tilfeldig en dag
ved lunchtider, da vi satt på trikken fra Colosseum og var på vei mot
Trastevere, hvor det skulle være såå mange ekte romerske restauranter. Vi var
sultne, og så en restaurant midt i en veikryss i en vanlig bydel, og bestemte oss
for å hoppe av trikken og å sette hos der. Bare italienere, godt og billig.
Sted med lang historie og stamkunder. Alt det vi turister vil ha. Ingen (andre
enn oss) satt med guidebøker eller sendte snapchats hjem.
Så nå gjelder det bare å ikke fortelle til noen hvor det
ligger...
Kommentarer
Legg inn en kommentar