Lite visste jeg, at dagene som kom... gikk stadig fortere.

Det er straks ferietid for veldig mange av oss. Og hvis du for eksempel skal på en to ukers tur til et sted, er jeg ganske sikker på at du kan kjenne deg igjen i dette:
Første døgnet på det nye stedet oppleves som uendelig lang. Har vi virkelig bare vært her en dag? Tenk på alt vi allerede har sett, gjort og spist!
Andre dagen virker også utrolig innholdsrik. Og så har vi nettopp kommet, og har lang, lang tid igjen.
Plutselig var den første uken gått - men vi er fortsatt bare halvveis. Men vips - der var den andre uken borte også, og vi står i kø på flyplassen med de fullstappede koffertene våre.
Er reisen allerede over? Vi som nettopp kom…

Og så har det vært siste skoledag over hele landet. Og nå er det ÅTTE UKER FRI!
En evighet for et barn. Sommeren kommer aldri til å ta slutt. Uendelig mange, lange dager uten lekser og langbukser. Men vi voksne vet jo bedre. “Det er helt umulig å holde på juli - og fort som et pust, går august” sa min bestemor. Plutselig er det bare noen få dager igjen av ferien, og det var utrolig mye man ikke fikk gjort. Og det enda det virker som om et døgn for et barn består av langt flere timer enn for oss voksne.
Sommeren var uendelig. Og var det ikke sol hele tiden?
I den anledning, noen deprimerende tanker fra en middelaldrende mann:
Kan det være slik at livet har samme opplevelseskurve som en ferie?
Først er det helt utenkelig at det noensinne kan ta slutt, deretter virker det nærmest uendelig, så er du kommet halvveis, og plutselig er resten er borte som et pust fra bestemor.
For en tid tilbake hørte jeg at noen forskere hadde funnet ut når vi opplever at vi er halvveis i livet. Om jeg ikke husker feil mener jeg at det var cirka når du er… 17 år gammel!

Men hvorfor er det sånn - og må det være sånn? Sekundene er tross alt like lange om du er 17 eller 70, og selv om vi kanskje blir litt treigere med årene, så henger vi da sånn nogenlunde med på tempoet fortsatt. Riktignok mulig 17-åringen vil protestere på det...
Sannsynligvis må det ha å gjøre med at du som barn hele tiden opplever nye ting, og dermed blir opplevelsene sterkere, og mye mer lagres i hjernen til senere bruk.
Vi husker første skoledag, første kjærlighet, første gang vi kjørte bil, første gang vi giftet oss…
Litt av denne effekten kommer tilbake når vi drar på reise, eller gjør noe annet som ikke ligner det vi pleier å gjøre. Helt til det også blir en vane igjen.

Så skal vi da finne oss i at livet fyker av gårde og ukene går i ett? Det høres jo tross alt ganske slitsomt ut hele tiden å desperat jakte etter nye opplevelser. Skifte ut venner og feriemål. Noen bytter alt fra bosted og jobb til kjæledyr og ektefeller stadig vekk. Lever de et lengre liv, de rastløse?
Eller kanskje det ikke skal så drastiske ting til. Noen av oss har prøvd å lære oss å beherske datamaskiner, forstå amerikansk politikk, eller få en liten, hvit ball til å treffe et hull i gresset med færrest mulige slag. Plutselig får hjernen noe nytt å lagre.
Jo Nesbø bestemte seg som godt voksen at han ville lære å klatre. Han vil selvfølgelig aldri bli så god som de som begynte da de var unge, men opplevelsen og mestringsgleden kan være like stor som på vei mot en eller annen topp i Himalaya.
Kanskje tiden faktisk flyr mindre fort når du har det moro med å oppleve noe nytt.


Men nå er det akkurat blitt sommer, og det kjennes som om den blir uendelig lang i år!


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Steng bokhandleren og biblioteket!

Fornuft og følelser

Slik surfer du billig i Europa