Aldri mer 12. mars

Skrevet for lokalavisen Hallingdølen

Det er ett år siden de mest frihetsberøvende tiltakene siden 1945. 


For enkelte har livet nesten vært normalt. Andre har mistet et viktig år av en vanlig barndom eller ungdom. Mange er blitt fratatt nesten all kontakt med omverdenen. Hundretusener er permittert eller har mistet jobben. Bryllup er avlyst. Trening og sport er stoppet. Så og si alle er blitt fratatt mange av de tingene som man gleder seg ekstra til; fester, konserter, festivaler, vennemiddager eller vanlig julefeiring.

Heller ikke begravelser har vært det samme. Bare noen få fikk møte opp da en gammel venn av oss, Jacob, ble begravet på våren i fjor. Han ble 93 år gammel. 

Jacob døde på et sykehjem, og dødsårsaken var urinveisinfeksjon. 

En del andre på hans alder som døde i fjor fikk en melding i avisen fra ordføreren, som sa noe om at den triste nyheten hadde nådd dem. Men de hadde dødd av/med koronaviruset. De 20.000 andre som døde på sykehjem av en annen grunn fikk stort sett ingen hilsen fra øvrigheten. Ikke det at Jacob hadde savnet det.


På denne tiden hadde mange aviser et morbid telleverk over antall døde av korona. De som døde med dette viruset i kroppen, ble plutselig en egen kategori. Norge har slåss så mye mot å utsette døden at vi faktisk i fjor fikk «underdødelighet» som eneste land i Europa – det døde altså færre enn vanlig.

De mye omtalte svenskene ligger for øvrig også blant landene med færrest døde per innbygger i Europa i fjor.

Presten Einar Gelius skrev i april i fjor i Dagbladet om Memento Mori – husk at du skal dø.

«Døden er det mest naturlige i livet. Og du og jeg vil dø en gang av et eller annet. Det dør altså cirka 110 mennesker hver dag i Norge – og ingen stenger ned landet av den grunn.»


Det må ha vært utrolig vanskelig å vite den gang for ett år siden hva som var det riktige å gjør, men Norge har tross alt klart seg med langt mindre tiltak enn det meste av verden ellers har måttet lide under. Vi bor ikke så tett, vi har god råd, og vi følger stort sett myndighetenes råd.

Noen går til og med lenger enn fagfolkenes råd – særlig virker det som om noen mener at det å gå med munnbind hele tiden skal være avgjørende, selv om FHI hele tiden har understreket at det ikke er nødvendig hvis man kan holde avstand. For min del er munnbindet et av symbolene jeg gleder meg veldig til ikke å måtte se lenger.


Heldigvis har vaksineringen kommet så langt at vi har sluttet å telle døde, og gått over til smittede. Og mange av oss kjenner på at det siste vi trenger er flere pressekonferanser som høres ut som oppmuntrende nyttårstaler. Bare gi oss beskjed om hva som skjer neste uke.

Derimot ser jeg frem til de som går grundig gjennom alt det vi har gjort det siste året. Koronadødstall er ikke det eneste som teller. Kom tiltakene til riktig tid, eller var det for eksempel feil å stenge skolene for et år siden. Hvor mange kommer seg aldri inn i arbeidslivet, eller aldri ut av ensomheten, etter dette året. Har vi ødelagt flere unge liv, enn vi har forlenget det til de eldste.


Etter et år med okkupasjon er det tegn til at fienden forlater landet. 

Er det lov å håpe på en frigjøring i mai?













Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Steng bokhandleren og biblioteket!

Slik surfer du billig i Europa

Bensinen er for dyr! Eller for billig?