Det skjedde i april-dagene 2007 at det gikk ut befaling om at hele Norge skulle innskrives i manntall.
I løpet av et år hadde over en million av oss lastet opp et bilde og skrevet hva vi spiste til middag den dagen.
Plutselig dukket folk du (av gode eller dårlige grunner) ikke hadde holdt kontakt med opp, og dere ble venner igjen. På Facebook var nemlig venne-terskelen svært lav.
Og så skrev vi på «veggen» til våre nye venner. Dette var forløperen til Messenger, men alle kunne, om de gadd, gå inn og lese hva dere snakket om.
På den nevnte veggen oppfordret Facebook deg, foreløpig på engelsk, om å fortelle hvordan du hadde det. «Bjørn Faarlund is...» sto det. Og jeg kunne skrive noe informativt eller forsøksvis festlig, som «eating pizza».
Ikke lang tid etter begynte det som kanskje var enda mer avgjørende, nemlig at vi la ut bilder. Mange bilder. Plutselig var det greit å vise folk feriebildene sine igjen. Og det rare var at det faktisk var litt ålreit å se på andres bilder innimellom, fordi det skjedde akkurat der og da, og ikke i en sofa et halvt år etter.
Det kom også sider for folk som var interessert i forskjellige ting – alt fra sjakk til hunderaser. Og fan-sider selvfølgelig, til popstjerner, idrettsfolk, eller andre aktuelle personer.
Dessuten skjedde det en annen revolusjon i årene etter: iPhonen kom.
Plutselig hadde vi med oss en stor skjerm hele tiden, der vi alltid var på leting etter noe nytt. Terskelen for hva vi orket å kaste bort tiden på ble senket kraftig, når vi kjedet oss på bussen, på møter eller på toalettet.
Da kunne vi også enda lettere oppdatere våre venner med alt vi holdt på med.
Nå ble det etterhvert slik at jeg ofte visste mer om folk jeg ikke hadde sett på årevis, enn de jeg faktisk traff innimellom.
En av de store fordelene med Facebook var at tilsynelatende ALLE var der.
For oss som vokste opp med telefonkatalogen hadde det vært et savn å ha et sted der man kunne finne igjen folk man ville spore opp. Men nå var problemet løst – vedkommende var selvfølgelig på Facebook, med bilde og oppdatert jobb- og sivilstatus!
Og Facebook ble også måten vi kommuniserte med hverandre på, enten det var foreldregrupper på skolen, vinklubben eller kolleger på jobben.
Mediene hadde forlengst funnet ut at det var her folk var, og hvor de kunne legge ut ting så det tok fyr i kommentarfeltet.
Og det kunne vi også. Vi hadde alle en mulighet til å mene noe om alt. Hele tiden.
Vår egen lille avis, der vi kunne legge ut ting i feeden, med vår lille boble av mennesker som kommenterte.
Men sakte, men sikkert skjedde det noe. Facebook rotet til feeden stadig mer, med reklamer og forslag om sider du HELLER burde følge, og det ble lengre mellom bildene og kommentarene til dine digitale venner.
Da ble det heller ikke så fristende å bidra med nye ting. Og var det bildet av familieturen til Hemsedal egentlig interessant nok til å legge ut? Mange av de som la ut ti meldinger i timen hadde uansett forsvunnet til Snapchat, og bildene la man kanskje heller på Instagram.
Avisene oppdaget også at de egentlig bare hadde foret det store blå monstret, som til gjengjeld hevnet seg med å tvinge dem til å legge lenker som kommentarer, så ikke folk forsvant fra Facebook.
Øyeblikket var over. Tiden da vi følte at vi kunne nå hele verden om vi ville. Da vi eide vår egen plass i mediet som alle var på, hver eneste dag.
En rask opptelling viser at jeg for min del har lagt ut åtte innlegg til nå i år.
For ti år siden tipper jeg det sikkert hadde vært ti ganger så mange, men terskelen kjennes mye høyere. Er dette verdt å vise frem, eller dummer jeg meg ut?
Uansett merker jeg at folk fortsatt er der. De fleste av oss blar litt i Facebook hver dag, i håp om å finne noe interessant, slik vi kjente at vi gjorde før.
På sporet av den tapte feed.
Kommentarer
Legg inn en kommentar