Information wants to be free

Det er på tide å dra frem dette gamle visdomsordet, siden det tydeligvis fortsatt er noen som tror det går an å hindre at folk deler med andre på nettet. Det er mulig at land med regjeringer som har større glede av å beholde makten enn å la folk få friheten sin kan opprettholde en viss kontroll informasjonsflyten på Internett, men her sliter selv de verste despoter med å holde tritt med utviklingen. Er det noen som virkelig kan mene at det er viktigere å opprettholde foreldede næringskjeder som platebransjen enn at folk får dele den informasjon de vil med alle andre?

Da Internett slo gjennom for 15 år siden, tok det lang tid før mange av de tradisjonelle innholdsleverandørene skjønte hva dette innebar. Under bransjetreffet Medieforum på slutten av 90-tallet husker jeg Schibsted fortalte om sine planer om hvordan de skulle ta betalt for nærmest alt bortsett fra en liten gratis åpningsside for Aftenposten og VG. Vi vet alle hvordan det har gått med alle som har prøvd å ta betalt. En etter en har gitt opp, siden det alltid vil være noen som leverer en gratisavis et tastetrykk unna. Du har aldri en nyhet alene i mer enn noen minutter, siden hvem som helst straks kan skrive den om og sende den videre - om enn med en kildehenvisning.
Det samme gjelder en rekke oppslagsverk. Telefonkatalogen, ordbøker, medisinske sider, for ikke å snakke om leksika. Store Norske Leksikon er kommet ut i bokform for siste gang. Inntil for kort tid siden måtte man fortsatt betale for å slå opp på nettet, men nå har de også lagt ut alt gratis. Konkurransen ble for stor mot den globale dugnaden Wikipedia.

Det er nemlig ingen grenser for hvor mye tid og energi mange av oss bruker på noe vi ikke tjener penger på. Dette kan være vanskelig å forstå for både avisredaktører og plateselskapsdirektører, men det er ikke nødvendig å se lenger enn til den siste Twitter-bølgen. De mest profilerte kommentatorene i aviser og nettsteder kommer gjerne med 10-20 meldinger i døgnet der de deler meninger og ny kunnskap med alle som vil følge dem. Heldigvis ser det ut som om sjefene deres også synes dette er god profilering, men jeg tror neppe de er blitt pålagt denne typen ekstraarbeid. De har lyst til å gjøre det, akkurat som millioner av mennesker over hele verden har den samme trangen til å dele med andre.

Denne globale delingen, enten det er tekst eller filer, er helt umulig å filtrere slik at man kan stoppe spredningen av for eksempel musikk og film uten å legge alvorlige begrensninger på menneskers frihet. Kampen mot noen svenske rampegutter og tilfeldig utvalgte privatpersoner som får kjempesøksmål mot seg fører bare til enda mer avsky mot en bransje i dødskramper.
"Skomaker bli ved din lest" het det før. Men det var vel strengt tatt ingen god ide, for hvor mange skomakere har vi igjen nå? Platebransjen, slik den har operert de siste 50 årene sammen med platebutikkene, har bare noen få år igjen. Dette trenger ikke være noen dårlig nyhet for de mange kompetente folkene som jobber der i dag - det blir garantert bruk for mange som jobber med musikk i fremtiden også.

For er det egentlig dårlige tider for artistene? Det tradisjonelle platesalget går riktignok ned, men det er jo slett ikke alltid hovedinntektskilden. Konserter er lang mer innbringende for mange, og omsetningen når det gjelder konserter steg i fjor med over 10% på verdensbasis. En forutsetning for å lykkes er selvfølgelig at folk kjenner til artistene og liker dem, og dette oppnås jo stort sett ved å høre musikken deres. Og det er da ingen som lar være å gå på en konsert fordi de har plata allerede?
Mange steder i verden har artistene allerede i mange år operert ved å bare leve av konserter, merchandise, reklame etc, siden det uansett har vært fri flyt av musikk via kopierte kassetter og CD'er.

Men trenger vi ikke plateselskapene for å få frem nye talenter? Tja... er det noen som tror at ikke folk også i fremtiden har lyst til å lage musikk? Jeg tror ikke mange av dagens artister begynte fordi de tenkte at dette skulle bli jobben deres. De hadde LYST til å gjøre det. Og er systemet med at du har noen få plateselskaper der ydmyke band må skrape på døra med demotapene sine egentlig noe bedre enn f.eks. talentkonkurransene vi har hatt de siste årene på TV?
De som er gode vil bli oppdaget i fremtiden også, enten direkte av publikum via en spredning munn-til-munn og maskin-til-maskin, via media, eller kanskje av et management som har lyst til å ha de med i "stallen" og velger å markedsføre dem på mer tradisjonelt vis.

Men kanskje det finnes noen måter artistene og bransjen likevel også kunne tjent penger på at musikken blir gjort tilgjengelig?
Her er det umulig å si hvordan verden ser ut om 5 år, men akkurat nå ser jeg for meg to hovedlinjer. Begge bygger på prinsippet tilgjengelighet, for selv om du vet av ting koster dobbelt så mye på 7-eleven og Statoil så er det ofte greit å kjøpe melken der likevel for å spare seg maset med å dra til en dagligvareforretning. Eller bare tenk på alle som betaler 20 kroner flasken for springvann. Så derfor:

1. All-of-mp3.
Husker du den russiske tjenesten, der du kunne gå inn på en nettside, registrere deg med kredittkortnummeret en gang for alle og så sette i gang å laste ned? De hadde et enormt utvalg av artister, og prisen var bare rundt en krone per låt. Det var bare en hake ved det hele - de beholdt alle pengene selv!
Det viste seg at utrolig mange benyttet tjenesten, inntil den ble skviset ut av kortselskapene. Grunnen til at mange brukte den var neppe fordi de syntes det var stas å gi penger til den russiske mafien - det var fordi det var enkelt og fungerte. Det var bedre enn gratis!
Lag en tjeneste der de kjøpte pepperkakene smaker bedre enn de "stjålne" (strengt tatt ranet vel reven bakermester Harepus...) så kommer vi til å kjøpe. Prisen må selvfølgelig være riktig. La oss si for eksempel rundt 1 kr pr låt til artist/opphavsmenn, og noen øre i distribusjonskostnader.
Det høres lite ut i forhold til 8 kr på iTunes, men hvis omsetningen blir tidoblet er det vel ingen som klager?

2. All musikk - hele tiden.
De aller fleste av oss har nå bredbånd hjemme, og tjenester som Spotify har allerede demonstrert at det å streame låtene etter behov kan være en praktisk løsning. Dessverre er det likevel noe som mangler, siden de fleste av oss heller hører musikken i bilen, på mp3-spilleren eller på kjøkkenet og andre steder der vi ikke har bredbånd tilgjengelig. Men 3G er allerede nok til å få grei lyd, og hvis datatrafikken etterhvert blir billig nok, kan vi tenke oss at vi kan streame både til mobiltelefonen og til bilen om kort tid. Forøvrig er det fortsatt store hull i Spotifys utvalg, men prisen på 100 kr måneden kan vel de fleste leve med hvis det inkluderer datatrafikk.

Ellers kan jeg jo anbefale radio - som også betaler godt for å spille låtene:-)

(For ordens skyld: Dette er mine private meninger - ikke min arbeidsgivers)

Kommentarer

  1. Det er viktig at man får betalt som artist men også viktig at den fildelingstjeneste kan hjelbe band i etableringsfasen

    SvarSlett
  2. Godt skrevet! Fildeling betyr neppe at opphavsmenn ikke kan tjene godt på sine verk, kanskje tvert i mot, og jeg unner dem det.

    Sannsynligvis ser vi bare en platebransje som er livredde for at diverse (unødvendige) mellomledd ikke lenger skal finne et inntektsgrunnlag, slik den gamle modellen gav dem.

    SvarSlett
  3. Du har så rett: Det trenger på ingen måte å være krise for musikkindustrien. Det finnes masse folk som ønsker å lage musikk og som gjerne vil kunne livnære seg. Det finnes masse, masse folk som liker å høre på musikk og som er villig til å betale for det.

    Dersom samfunnet ikke får dette til å gå opp, har vi kun advokatene (og plateselskapene?) å skylde på.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar