Nummer 6

Jeg vokste opp i Hemsedal. Når jeg forteller historier fra den gang, er det noen som mener at det må ha vært før krigen. Kanskje du klarer å gjette når sånn omtrent det var?

Jeg gikk på skole på lørdager.

Vi vokste opp i andre etasje over samvirkelaget på Ulsåk, ikke langt fra skolen. Da jeg begynte var vi 7 stykker i første klasse. Jeg var den eneste på hele skolen som ikke snakket dialekt, men lærte det etter hvert. Vi hadde skole på tirsdag, torsdag – og lørdag! Hver morgen måtte vi tre og tre nei eller bukke for frøken Mythe. En gang neiet jeg i stedet for å bukke. Det var veldig flaut..

Vi hadde telefonnummer 6.

På andre siden av veien lå telefonsentralen. Når vi sveivet på den svarte telefonen hjemme og tok av røret, svarte damene på sentralen. Så kunne jeg be om å få snakke med nummer 15. Det var nummeret til Fossheim, der kompisen min Dag-Rune bodde. Sentraldamene hadde full oversikt, og kunne ofte fortelle deg at den-og-den ikke var hjemme akkurat nå, og kanskje de til og med visste hvor de skulle sette deg i stedet… Når samtalen var over måtte man huske å «ringe av» ved å sveive en gang til.

Jeg fikk 1 krone i ukepenger.

Hver lørdag fikk jeg kronen min, og hvis jeg ville ha noe «lørdagsgodt» måtte jeg bruke den. Så da bar det bort til Erik på BP’en på Fossheim, eller til Halbjørhus på andre siden av veien. Heldigvis hendte det vi kunne få noen ekstrainntekter ved å synge for drosjesjåfør Gabrielsen. Han hadde et helt spann med 10-øringer! Og for en sang fikk vi en mynt. Og den fikk man to karameller for hos Erik.

Jeg gikk på ski til skolen hele vinteren.

Etter at vi flyttet til Torset-siden begynte jeg å gå på ski til skolen. Hver morgen fra november til april var det å feste beksømstøvlene i treskiene fra Åsnes, og gå/brøyte gjennom skogen, ned bakkene og over elven til skolen. I tredje og fjerde klasse hadde jeg fri onsdager, og da tok mamma og jeg med treskiene med stålkanter og kjørte i heisen. Vi hadde årskort. Det var lyseblått, og kostet 80 kr.

Ett folk – én radio

Da jeg vokste opp hadde vi én radiokanal i Norge. Den sendte fra 6 om morgenen til midnatt, og etter hvert kunne jeg hele programmet utenat. Alt fra morgenkåseriet 07:25 (som nå skal legges ned, hører jeg) via «lette formiddagstonar» og Middagsstunden, til innringingsprogrammet «Hei» på tirsdagskveldene. Popmusikk fikk du i heldige tilfeller høre en sjelden gang på Nitimen, Etter Skoletid eller helt til slutt i Ønskekonserten. Onsdager kl 16:10 gikk favorittprogrammet med sketsjene til Lystad/Mjøen. Jeg har fortsatt noen av dem på kassett.

Ikke TV før jeg var 14

En av grunnene til radiointeressen var nok at vi ikke hadde TV. Men det hendte jeg snek meg over til naboene for å se Barne-TV i svart-hvitt, etterfulgt av «Lucy Show». Jeg mener å huske at vi alle var på besøk hos familien Langehaug for å se månelandingen. Det bør være et godt hint om når dette var…

TV ellers var like trist som radioen, og det var en høytidsstund de få gangene det på lørdagskveldene var Disney-tegnefilmer. Det var nesten for godt til å være sant.

Riktig svar: Jeg ble født i 1965, startet på skolen i 1971, og flyttet til Oslo i 1983.

Hvis du er over 40 kjenner du deg kanskje igjen i noe av dette, men når jeg tenker på det nå er det helt utrolig at jeg faktisk har opplevd denne tiden. På den annen side tror jeg at mennesker til alle tider må ha tenkt at «aldri har utviklingen skjedd så fort som nå».

Og hvis du er 11 år, som sønnen min, kan du jo tenke på at det nå i jula ikke bare er bestemor og bestefar som kan fortelle noe om gamle dager. Noen ganger er det nok å spørre pappa…

God jul!