Når både TV, kongen og statsministeren jubler eller gråter, er det da lov å gå og ta et bad og lese en god bok i stedet for å dele følelsene?
Noen ganger er jeg en dårlig nordmann. Når jeg for eksempel velger å ta et bad i stedet for å se “håndballjentene” spille finale mot en annen lilleputtnasjon. Eller jeg håper svensken slår Northug på oppløpet, fordi jeg synes han virker mer sympatisk. Når jeg forteller sånne ting blir mange mennesker oppriktig fornærmet. Det er som å tråkke på folkesjela, og dra den gjennom søla. De samme menneskene kan andre ganger si ting som “jeg skjønner ikke at noen gidder å se på 11 mann løpe etter en ball” uten at vi som liker (herre-)fotball blir blir fornærmet.
Noen TV-programmer har samme status. Akkurat nå er det særlig “Hver gang vi møtes”. Halve Facebook-feeden svermer om hvor flott og rørende det er, og at alle bare MÅ se på. Da kjenner jeg på meg at det har jeg bare ikke lyst til å bli med på. Det er sikkert godt laget, artistene er de vi “alle er glad i” og hvis jeg hadde gitt det en sjanse hadde jeg kanskje også blitt rørt. Men jeg har ikke lyst. Jeg ser heller en amerikansk krimserie, eller på Hans Olav Brenner som hisser seg opp over stygge butikkbygg på NRK.
Men det er ikke bare begeistring som noen ganger føles som en plikt for en “god nordmann”. Også sorgen kan noen ganger virke pålagt. Som etter gisseldramaet i Algerie sist helg, da regjeringsmedlemmer uttrykte at Norge sørget, kongen sa han “følte sorg og uro”, og det ble opprettet sorggrupper etc. De fleste av oss var heldigvis ikke berørt, og det er et paradoks at det uken før døde flere nordmenn i husbranner i Norge enn det er savnede nordmenn i Algerie. De etterlatte etter brannene fikk ingen taler av statsministeren, ikke besøk av kongefamilien og ingen offentlig sorg i mediene.
Prest og forfatter Per Arne Dahl sa på tirsdag i morgenandakten (ja, selv ateister hører på den i blant...) at “det å miste sine ved forventet død er også en sorg. Det å bli rammet av en mindre ulykke er også en ulykke.” Videre fortalte han at etter 22.juli-terroren i fjor “opplevde mange av oss kirkelige medarbeidere at kvinner og menn som mistet sine ved forventet død nesten ikke våget å vedkjenne seg sine sorger over det de hadde mistet. Det var så lite sammenlignet med de voldsomme hendelsene alle hadde vært vitne til gjennom medias detaljerte skildringer.”
Det er fullt forståelig at mediene engasjerer seg mer når det er dødsfall under dramatiske omstendigheter. Men det blir et problem når man får inntrykk av at sorgen er større hos de etterlatte her enn hos de andre som har mistet noen. Siden det dør over 40.000 mennesker hvert år i Norge, er det godt vi mennesker stort sett virkelig har sorgfølelser når noen av de nærmeste er berørt. Noen ganger føles det nærmest offentlig pålagt å sørge over noen mennesker man aldri har truffet, mens man som Dahl nevner kanskje selv er opptatt av helt andre følelser. Eller rett og slett ikke bryr seg. Og det må være lov. For disse livene er da vel ikke noe mer verdt enn noen av de andre?
Nei, nå ble dette plutselig veldig alvorlig. Men det var godt å få sagt det.
Da er det vel langrenn og “Hver gang vi møtes” på TV igjen. Men jeg tror heller jeg tar et varmt bad, mens jeg venter på våren.
Noen ganger er jeg en dårlig nordmann. Når jeg for eksempel velger å ta et bad i stedet for å se “håndballjentene” spille finale mot en annen lilleputtnasjon. Eller jeg håper svensken slår Northug på oppløpet, fordi jeg synes han virker mer sympatisk. Når jeg forteller sånne ting blir mange mennesker oppriktig fornærmet. Det er som å tråkke på folkesjela, og dra den gjennom søla. De samme menneskene kan andre ganger si ting som “jeg skjønner ikke at noen gidder å se på 11 mann løpe etter en ball” uten at vi som liker (herre-)fotball blir blir fornærmet.
Noen TV-programmer har samme status. Akkurat nå er det særlig “Hver gang vi møtes”. Halve Facebook-feeden svermer om hvor flott og rørende det er, og at alle bare MÅ se på. Da kjenner jeg på meg at det har jeg bare ikke lyst til å bli med på. Det er sikkert godt laget, artistene er de vi “alle er glad i” og hvis jeg hadde gitt det en sjanse hadde jeg kanskje også blitt rørt. Men jeg har ikke lyst. Jeg ser heller en amerikansk krimserie, eller på Hans Olav Brenner som hisser seg opp over stygge butikkbygg på NRK.
Men det er ikke bare begeistring som noen ganger føles som en plikt for en “god nordmann”. Også sorgen kan noen ganger virke pålagt. Som etter gisseldramaet i Algerie sist helg, da regjeringsmedlemmer uttrykte at Norge sørget, kongen sa han “følte sorg og uro”, og det ble opprettet sorggrupper etc. De fleste av oss var heldigvis ikke berørt, og det er et paradoks at det uken før døde flere nordmenn i husbranner i Norge enn det er savnede nordmenn i Algerie. De etterlatte etter brannene fikk ingen taler av statsministeren, ikke besøk av kongefamilien og ingen offentlig sorg i mediene.
Prest og forfatter Per Arne Dahl sa på tirsdag i morgenandakten (ja, selv ateister hører på den i blant...) at “det å miste sine ved forventet død er også en sorg. Det å bli rammet av en mindre ulykke er også en ulykke.” Videre fortalte han at etter 22.juli-terroren i fjor “opplevde mange av oss kirkelige medarbeidere at kvinner og menn som mistet sine ved forventet død nesten ikke våget å vedkjenne seg sine sorger over det de hadde mistet. Det var så lite sammenlignet med de voldsomme hendelsene alle hadde vært vitne til gjennom medias detaljerte skildringer.”
Det er fullt forståelig at mediene engasjerer seg mer når det er dødsfall under dramatiske omstendigheter. Men det blir et problem når man får inntrykk av at sorgen er større hos de etterlatte her enn hos de andre som har mistet noen. Siden det dør over 40.000 mennesker hvert år i Norge, er det godt vi mennesker stort sett virkelig har sorgfølelser når noen av de nærmeste er berørt. Noen ganger føles det nærmest offentlig pålagt å sørge over noen mennesker man aldri har truffet, mens man som Dahl nevner kanskje selv er opptatt av helt andre følelser. Eller rett og slett ikke bryr seg. Og det må være lov. For disse livene er da vel ikke noe mer verdt enn noen av de andre?
Nei, nå ble dette plutselig veldig alvorlig. Men det var godt å få sagt det.
Da er det vel langrenn og “Hver gang vi møtes” på TV igjen. Men jeg tror heller jeg tar et varmt bad, mens jeg venter på våren.
Pålagt forventet sorg el gledesrespons fortrenger egentlig det impulsive, den ummidelbare reaksjon til en hendelse hos enkeltindividet.
SvarSlettDet være seg et terrorangrep, el folkelige, norske evenement som Hotell Cæsar, HGVM.
Det foregår ufattelige tragedier både nasjonalt og globalt sett, folkemord, glemte borgerkriger, trafficking av mindreårige barn mvh, som fortjener vår oppmerksomhet mer.
Fra en som synes at fotballen består av 22 overbetalte, kravstore og umodne mannfolk. Messi og CRonaldo er knakende gode, men er ikke verdt 70-80 mill i året.