Erna og barna

1,6 barn får hver kvinne nå i snitt, og statsministeren mener det er alt for få. Folk må tydeligvis ta seg sammen.

Før kastet man ikke bort tiden på studier og Netflix. Ungene kom på rekke og rad, fra rett etter konfirmasjonsalderen. For 200 år siden var det ikke uvanlig i Norge å føde 10 barn, men ofte vokste bare halvparten opp. Likevel nok til at det ble så mange hallinger at nesten halvparten fant ut at de hadde lyst til å dra til Amerika for å prøve seg der i stedet. For hundre år siden kom alderstrygden, og vi trengte ikke lenger å få så mange unger for å sikre alderdommen. Og på 60-tallet kom P-pillen, som gjorde det at det stort sett var i bøker at vi leste om en mormor som måtte passe åtte unger.

Kanskje ikke så rart at vi derfor rundt Kvinneåret i 1975 passerte 2,1 barn pr. kvinne, som er det som skal til for å holde befolkningen konstant. Og siden har det bare gått nedover, og hadde det ikke vært for innvandringen så hadde vi sakte men sikkert blitt stadig færre nordmenn. Men egentlig burde vi jo nå, i all vår rikdom, hatt tid og overskudd til å få flere barn. Norge er blant landene i verden som støtter barneforeldre aller mest, både økonomisk, i barnehagen og med skolegang. Frankrike har for eksempel bare 2,5 måneds mammapermisjon, mens fedrene får stolte 11 dager. Etterpå har de maksimalt tre sykedager i året. Likevel er fødselstallene høyere enn i Norge, så det er altså ikke den eneste løsningen på Ernas problem.

Den store forandringen fra tidligere er jo at vi venter veldig lenge med å få barn. Nå er kvinner over 30 når de i snitt blir mor for første (og ofte eneste) gang. Da jeg ble født midt på 60-tallet fikk kvinner tre barn i snitt, og min mor var “sent ute” som 27-åring. Av forskjellige grunner forble jeg enebarn, noe som var ganske uvanlig den gang.
Det som helt klart var annerledes enn i dag, var at mer eller mindre alle mødrene i Hemsedal var hjemme. Mange av dem riktignok sikkert med tilsvarende en heltidsjobb på gården, men like fullt hjemme. Den gang ble man “etablert” gjerne allerede rundt 20, giftet seg og fikk barn. I tyveårene var man blitt en av de ansvarlige voksne, og som 40-åringen kunne man kanskje allerede begynne å ta seg av barnebarna.
Nå flytter de fleste til et studiested, tar kanskje et år for å reise verden rundt, får seg den første jobben og lever glade “Friends”-dager sammen med venner og og eventuelle kjærester. Netflix og chill.

Ingen grunn til å ha det travelt med å komme seg ut av tiden hvor man kunne gjøre hver dag til en fest, uten å tenke på andre enn seg selv. For vi ser jo hva som skjer med dem. De som ble unge foreldre, og lovet vennene at DE skulle ikke forandre seg, men fortsatt være en del av gjengen. Vi så dem aldri igjen, der de slet med bleier, nattevåk og omgangssyke - til skrekk og advarsel. Og trillende rundt sammen med andre slitne mødre i barselgruppen, på jakt etter en kafe som kunne invaderes av barnevogner, leker, suttekluter og snørrende unger.
Senere ble hver ettermiddag fylt med å følge barna til hver sine aktiviteter. Helst flere idretter, kanskje korps, dans, bursdager, juletrefester, foreldremøter…
Om det var en ting du kunne ordne Erna: Hva med å legge de nå nærmest “obligatoriske” aktivitetene inn i SFO eller en utvidet skoletid? Det hadde gjort livet greiere for mange dobbeltarbeidende.

Før var det forventet at alle skulle inn i den samme mølla, men nå kan vi si nei, uansett hvor mye folk forteller at det “biologisk er bedre å få barn tidlig”. Og det skal enda saftigere bestikkelser til enn en liten økning i barnetrygden etter regjeringsforhandlingene til at noen skal bytte 20-årenes frihet mot foreldreansvaret. Akkurat som du selv, Erna, kommer neste generasjon sannsynligvis også til å vente en stund med å få barn. Og kanskje passer det ikke da heller, enten det er jobben eller manglende partner som er problemet. Eller kanskje det rett og slett ikke kommer noe barn, selv om man har prøvd og prøvd.
Og vi kan vel ikke gi folk dårlig samvittighet for at de ikke får barn, når verden strengt tatt har mer enn nok av dem?

Vi er nok nødt til å løse problemet med manglende unge her i landet, slik vi gjør med det vi ellers mangler av alt fra biler og elektronikk til klær og mat: Det må importeres. 
Kan vi kanskje få et system som ligner på det kanadiske, der man i tillegg til asylsøkere også kan ha en kontrollert innvandring, som gir oss muligheten til å faktisk målrettet få inn akkurat de aldersgruppene og den kompetansen vi trenger mest.
Alternativt så får vi stole på at teknologien kommer til å løse dette også, med alt fra selvkjørende busser til sykepleier-roboter.
Eller er du klar for å gjøre som Erna sier? Du kan fortsatt rekke å få en med personnummer som slutter på 19…

Lykke til - og godt nyttår!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Nedsnødd

Lite visste jeg, at dagene som kom... gikk stadig fortere.