Miraklenes tid

Skrevet for Hallingdølen, lørdag 22 mai 2021

Mange konkurrerer om uttrykket «Vårens vakreste eventyr». 

Alt fra lamming til lønnsoppgjør. Og Holmenkollstafetten, der svette, utrente kolleger kan møtes til å løpe noen Oslogater som unnskyldning for en fest etterpå. For øvrig avlyst i år også.
Men det virkelige bildet på livsglede om våren er å oppleve kuslipp! Kongsgården på Bygdø har latt det skje uten tilskuere i år, men kyrne var sannsynligvis uberørt av det, og var like begeistret som over hele resten av landet da de endelig fikk komme ut i sol og grønt gress.

Den fysiske livsgleden de viser når de hopper og danser den første dagen i det fri forteller om hvor viktig frihet er for oss. At det å alltid ha nok mat ikke er det samme som å få velge det gresset du syns ser grønnest ut. At selv om det er perfekt temperatur for å slappe av inne, er du ikke fri før du også kan velge å gå ut i bratte bakker i rufsete vårvær. Kyr som får velge hele året, går ofte ut uansett.

Det siste drøye året har vi måttet tilbringe på båsen. Kanskje det kan sammenlignes med å sone med fotlenke? Idealet har vært å være mest mulig hjemme. Ungene har fått beskjed om at det er bedre at de sitter og spiller dataspill enn å gå ut for å møte venner. Den såkalte dugnaden har hatt som mål at flest mulig skal gjøre minst mulig. I Oslo hvor jeg bor har man målt «mobilitet». Jo mer folk ble hjemme, jo bedre. Dette er dugnaden hvor den som gjør minst får stjerne i boka.
Det vil si – da får du jo ikke vist hvor flink du er. Noe som muligens har ført til at noen har tatt jobben som «koronapoliti» og der det noen ganger virker som om de nærmest oppsøker situasjoner der de kan få anledning til å skjelle ut folk som ikke følger reglene. Eller nærmere bestemt slik DE tolker reglene.

Men nå er det like før vi kan få friheten tilbake. – Et mirakel, sa FHI’s Preben Aavitsland om hvor effektive vaksinene er. Nesten ingen blir syke lenger, og nesten ingen vaksinerte smitter videre, viser det seg i land som er kommet lenger enn oss.

President Joe Biden sa for noen dager siden at han og andre vaksinerte ikke lenger trengte å bruke munnbind, som jo i USA har vært et sterkere symbol enn her i landet, der FHI ikke har ment det har vært blant de aller viktigste tiltakene.
Men noen har faktisk satt pris på å få gå med munnbind. Avisen the Guardian har snakket med folk som sier at det er som å gå med en «usynlighetskappe». En butikkmedarbeider sa at hun endelig kunne skjære grimaser i fred når det var kunder hun ikke likte, og pensjonist Bob gledet seg over at han slapp å smile til alle hele tiden.

Så noen liker altså å slippe å vise ansikt. Og det er sikkert også noen som liker seg godt alene eller har sosiale utfordringer, som faktisk har satt pris på at alle andre er blitt tvunget til å leve et liv som lignet på deres eget. 
Noen har også antydet at vi kanskje burde fortsette med noen av tiltakene for å hindre andre sykdommer i å spre seg.
Kanskje vi kunne forlenget livet med noen måneder hvis vi hadde latt være å håndhilse og klemme, sprite hendene hver gang vi går inn i en butikk og gå med munnbind når vi besøker bestemor på Bygdaheimen. Slutte å reise til fremmede land. Treffe færrest mulig mennesker, og holde avstand til alle vi ikke kjenner. Og passe oss spesielt for farligste av alle: De vi kjenner. De fleste smittetilfeller skjer nemlig uten tvil i hjemmet.
Så er spørsmålet om vi tror vi blir lykkeligere av å bo 90 år i Sverige eller 91 år i Kina.

Jeg er ikke i tvil om hvor gresset ser grønnest ut, og nå er det like før vi slipper ut.
Et stikk – og vi er frie. Det ER faktisk et mirakel.

PS: Etter at dette ble skrevet fikk jeg første dose selv. Et stikk nærmere friheten.





 

Kommentarer

Legg inn en kommentar