Skravlekassa

(Skrevet for Hallingdølen den 29. juli 2023)

Fremtiden er digital. 

Men selv vi som er begeistret for alt det digitale, kommer kanskje en gang til å savne... folk?

 

En typisk dag for folk da jeg vokste opp på 70-tallet i Hemsedal kunne bestå av å snakke med postmannen, ta en prat med Oskar Halbjørhus i butikken hans, kanskje innom slakteren, ordne noe i banken, snakke med «Dansken» eller en av de andre bussjåførene når man betalte billetten, og innom biblioteket hvor man fikk noen gode tips om lesestoff til helgen.

Bjørn i analoge 1977, foran Halbjørhus Snarkjøp (nå Kiwi)

 

En typisk dag nå vil være å lese meldinger og aviser på iPaden, betale i selvbetjeningskassen, logge på banken, betale bussturen på appen og laste ned noe til lesebrettet. Eller kanskje heller se noe på Netflix.

Selv må jeg jo si at mye av dette har vært en forbedring. Det var innimellom noe mas med alle man måtte småprate med for å ordne noe som nå bare er noen klikk unna, særlig når man har en jobb, venner og familie som man må og vil bruke tid med.

Men tenk deg å bo alene, ikke lenger ha en jobb, mange venner er blitt borte og familien er travelt opptatt med sitt. Da har du plutselig ikke et eneste «ekte» menneske som du har noen grunn til å snakke med i løpet av en dag. Derimot slåss du med apper, lureri på e-post, Bank-ID, hundrevis av passord og overraskende dumme chatbot’er. 

 

Til nå har vi vært mest opptatte av at de «gamle» må lære seg alle de nye digitale hjelpemidlene. Men kanskje det er et langt større problem at vi holder på å gjøre hundretusener av mennesker ensomme og frustrerte.

I Nederland og Belgia (hvor jeg er akkurat nå hos konas familie) er det en butikk-kjede som har startet med «Kletskassa», der man kan betale, men der det også er helt greit å slå av en prat. Vi som «forventer effektivitet» som det het i ren reklame en gang, kan altså få det, mens de som har litt mer tid kan gå i skravlekassa.

Vi kan ikke forvente at de fleste som driver butikk kan unne seg den luksusen – det vil jo nødvendigvis gå ut over lønnsomheten. Men i noen bransjer bør man kanskje tenke seg om før man digitaliserer bort alle kundekontakt. Det er mange kjøpesterke eldre nå. Det finnes til og med med milliardærer blant hundreåringer, har jeg hørt...

 

«Fellesskap og meistring – Bu trygt heime» heter stortingsmeldingen som nettopp kom.

DN skriver at den blant annet omtaler velferdsteknologi, som gjør at du kan bo alene hjemme enda lengre, i stedet for å tilbringe den siste tiden på det vi i Hemsedal kalte «gamleheimen».

Faren må da være stor for at stadig flere blir enda mer ensomme, alene med skjermene sine, og uten grunner til å snakke med noe annet enn en app eller QR-kode hvis de er ute.

Hjemmehjelp fungerer bra mange steder, andre klager over at det hele tiden er nye folk som kommer, at de har dårlig tid og noen snakker dårlig norsk. Når hjemmehjelpen er det eneste ekte menneske du snakker med i løpet av en dag, bør det i det minste være tid til litt småprat i tillegg til de praktiske oppgavene.

 

Vi er jo et folkeslag som gjerne har bodd på hver vår tue, og ikke samlet husene rundt torg, puber og restauranter slik det er vanlig lenger sørover i Europa.

Kunne vi lagt til rette for å lage «torg» rundt i Norge, som også er mulig å bruke på vinteren? Biblioteket er vel det nærmeste offentlige vi kommer i dag, men kanskje man med god «byplanlegging» kunne kombinert det med det som er igjen av kommunens tjenester, i tillegg til private serveringssteder, butikker, lege osv. Et naturlig sentrum i tettsteder eller bydeler.

Og hvor du kan treffe folk. Om du vil, da. 

Det hender jo tross alt at en tekstmelding er nok, så man kan fortsette å lese Hallingdølen i fred...