Øl i solnedgang

(Skrevet for Hallingdølen, juni 2024)

Ingenting er så kjedelig som å se på bildene fra andres sydentur, trodde jeg. Men nå er de tydeligvis blitt ettertraktet igjen.

Husker du hvor spennende det var å komme hjem fra ferie før? Endelig kunne vi fremkalle bildene vi hadde tatt. Gå innom fotobutikken, eller sende filmen til et eller annet sted i Norge vi aldri hadde hørt om. Noen ganger betalte vi også litt ekstra for å få de fremkalt på timen. For et fremskritt! 

Og så selve avsløringen – åpningen av konvolutten. Se der ja... skulle ha sjekket sveisen før vi tok det bildet. Typisk onkel å klø seg der akkurat mens vi andre presset frem et smil. Men skal si det landskapet var fint. Nesten like fint som på postkortene vi kjøpte, men aldri fikk sendt, siden de ikke solgte frimerker i den kiosken.

Deretter tok de flinkeste av oss og satte de pent inn i album, med informative tekster under. Og når det kom gjester kunne de dras frem og tvangsvises til de uheldige, mens det ble gitt utfyllende forklaring til bildene fra strand og middager.

Så kom digitalkameraet, og etterhvert kunne vi knipse hundrevis av bilder, uten å bekymre oss for fremkallingen. Mange av oss har titusener av motiver som vi knapt har sett på selv siden. Derimot kunne vi noen år senere begynne å dele dem på Facebook og andre såkalte sosiale medier. I starten var dette så stas at mange av oss lagde hele album med bilder og tekst. Selv har jeg en hel skokk av bilder fra Spaniaferien 2007, Italia 2008, Florida 2009 osv, sirlig innordnet.

Og selv om dette med album kanskje var å gå litt langt, så er det tross alt litt mer interessant å se bilder fra noen som faktisk er et sted akkurat nå. Litt som et postkort som en sjelden gang kom frem før du var hjemme igjen selv. Og på Instagram må en jo ikke bli sittende med feriebildene i sofaen en halvtime – etter noen sekunder kan man klikke seg videre etter å ha gitt et hjerte til sardinene på spyd som jeg sikkert kommer til å legge ut i år også.

Men nå viser det seg plutselig at noen faktisk er bekymret for at andre mennesker skal se bildene deres. Ikke bare det – ryktene sier at Facebook skal bruke bilder og tekst fra oss til å trene sin kunstige intelligens. Intelligens! Bildet mitt fra Thailand i 2011 med tittelen «øl i solnedgang» skal altså endelig få berike vår felles kulturarv. 

Og vet du hva – det er helt i orden for meg. Jeg gir Mark Zuckerberg og resten av Facebook herved lov til å bruke ALLE mine bilder til å lære maskinen sin hvordan nordmenn reiser på ferie.

Og ikke minst hva slags mat de spiser. Og med hvem. Be my guest!

Her har den kunstige intelligensen laget "Øl i solnedgang" - inspirert av ekte kunst.
Og muligens våre egne feriebilder...

Betyr det at jeg ikke er spesielt opptatt av personvern? På ingen måte!

Men det er overvåkerne i nærheten som er de skumleste. De som vet hva du heter og hvor du bor. Alt fra naboen med kikkert, til politiet med overvåkningskameraer på hvert gatehjørne, slik vi ser på engelske krimserier.

For ikke å snakke om kineserne som bruker ansiktsgjenkjenning overalt, og gir deg automatisk bot bare du går på rødt lys.

«Men det er jo bare å følge reglene» er gjerne argumentet for at staten skal ha fullt innsyn i alt du foretar deg.  Da sier jeg som Lars Sponheim: «Jeg vil ha mitt rene mel i fred».

La oss ikke miste friheten i jakten på trygghet

Årets sardinbilde skal nok en gang få tittelen «Steikje fine sardinar». Så er det opp til den kunstige intelligens å forstå referansen til en gammel reklamekampanje.

Ha en steikje fin sommer!