EU, altså...

(Skrevet for Hallingdølen, påsken 2026)

Lar du deg fort irritere av at noen vil tvinge deg til å gjøre noe meningsløst? Det gjør jeg.

Ta for eksempel denne forbanna skrukorken som sitter fast. Jeg river den konsekvent av en flaske når jeg skal drikke av den, så jeg ikke får korken opp i nesa. Selv melkekartongen insisterer på at den skal bli der. Disse byråkratene i Brussel tror tydeligvis at vi slenger disse korkene veggimellom.  Snart skal jeg bestille en egen avbitertang på Temu. Slipp korkene fri, det er vår!

Denne uken prøvde de også å få oss til å begynne den meningsløse frakten av glassflasker med pant til og fra butikken igjen. Heldigvis fikk vi unntak. Enn så lenge.

Og de er jo tydeligvis opphengt i plast i EU. For de vil også tvinge oss til å slutte å bruke plastposene som har tjent oss så godt i alle år. Miljødirektoratet sa selv at «plastposene er del av et velfungerende kretsløp, og fungerer utmerket som søppelposer.» Og legger til at andelen plastposer på avveie er mikroskopisk. Kiwi-posene fra Ulsåk havner nemlig ikke i havet. Det er ren symbolpolitikk mot et problem som må løses et helt annet sted. I stedet har vi i Norge fått den merkelige konstruksjonen «Handelens Miljøfond» som er butikkenes egen beskatning av kundene. Nå vil de heller at vi skal kjøpe handlenett som tilsvarer produksjonen av hundrevis av plastposer, og i tillegg kjøpe plastposer på rull som ryker for et godt ord.

Engangsbestikk og sugerør har EU også forbudt. Mange spennende nyvinninger har kommet i stedet. Sugerørene av papp som ikke tåler fuktighet er allerede en klassiker. En annen favoritt er tre-skjeene som gir den deilige, ru følelsen på tunga når man spiser med dem. Jeg tør ikke tenke på hvor mye mer energi det kreves for å lage dem. Heldigvis sikret jeg meg 2000 plastskjeer for å spise frokostblandingen min på jobb hver morgen til jeg blir pensjonist.

Så var det bilene da. Her har kontorrottene virkelig kost seg. Som at det i nye biler binger hver gang du passerer fartsgrensen ifølge det (ofte feilaktige) GPS-kartet. Kjører du 51 km/t i 50-sonen binger det en stund. Deretter gir den seg, uansett hvor fort du kjører. Men om du en gang dupper under 50, ja da starter den igjen. Med andre ord – best å holde seg godt over. Men om du først må stoppe dukker noe annet irriterende opp: bensinbilen skrur av motoren hver gang du står på rødt lys. Og når man nærmer seg midtstripen så begynner den å pipe og slenge med rattet. Jeg må da få lov til å klippe svingen om jeg vil!

La meg også nevne alle de meningsløse energispare-greiene. Som når jeg skal se Harry Hole i påsken, og TV-en helt uoppfordret melder at den skrur seg av om 60 sekunder. Hvor er den knappen bak skjermen igjen? Eller toppen av tull: At lyset i stekeovnen vår skrur seg av etter 3 minutter. For å spare strøm. SPARE STRØM? Den lampen bruker 2 watt, mens stekeovnen jo uansett sikkert bruker 1000 watt for å varme rundstykkene denne lørdagen. De lysfølsomme i EU har tydeligvis ikke skjønt at alt lys blir til varme. Det er altså ikke noe å spare på å skru av lyset i et rom som uansett må varmes opp.

Så får det heller være med samarbeid om forsvar og helse, at de reddet oss under pandemien, alle tross alt fornuftige miljøtiltak, at vi får tollfri eksport til vårt viktigste marked, forskningssamarbeid, utdanning, fri reising, forbrukerrettigheter, felles telefonpriser, industristandarder, en felles front mot Putin og styrke for å takle Trump.

Da var den saken avgjort. God påske!