Obligatorisk jubel - og sorg
Når både TV, kongen og statsministeren jubler eller gråter, er det da lov å gå og ta et bad og lese en god bok i stedet for å dele følelsene? Noen ganger er jeg en dårlig nordmann. Når jeg for eksempel velger å ta et bad i stedet for å se “håndballjentene” spille finale mot en annen lilleputtnasjon. Eller jeg håper svensken slår Northug på oppløpet, fordi jeg synes han virker mer sympatisk. Når jeg forteller sånne ting blir mange mennesker oppriktig fornærmet. Det er som å tråkke på folkesjela, og dra den gjennom søla. De samme menneskene kan andre ganger si ting som “jeg skjønner ikke at noen gidder å se på 11 mann løpe etter en ball” uten at vi som liker (herre-)fotball blir blir fornærmet. Noen TV-programmer har samme status. Akkurat nå er det særlig “Hver gang vi møtes”. Halve Facebook-feeden svermer om hvor flott og rørende det er, og at alle bare MÅ se på. Da kjenner jeg på meg at det har jeg bare ikke lyst til å bli med på. Det er sikkert godt laget, artistene er de vi “al...