90-tallet: Fra personsøkeren til Napster

I forbindelse med 90-tallsmorgen på P4 den 26. april - her er en rask oppsummering av teknologiske sprang. Har du noe å legge til eller kommentere, så gjør det nederst.

PC’en fikk farger og mus. Og Windows 3.11 ble til Windows 95, som hadde startknappen som Microsoft tok fra oss i år i Windows 8.

Og vi fikk bærbare datamaskiner. Min første kostet 20.000, hadde svart-hvittskjerm og 20 MB harddisk. Plass til 3-4 bilder eller låter etter dagens standard...

Mange av oss hadde personsøkere, der vi fikk telefonnummer eller tallkoder sendt rett til en liten boks vi kunne ha i lomma.

Mobiltelefonen ble bærbar, og vi fikk tekstmeldinger. Opprinnelig var SMS bare lagt inn i telefonen for å sende tekniske beskjeder. For hvem vil vel sende tekst når man kan ringe?

Internett kom med modemlyd og med e-post, nettaviser og hjemmesider. Vi brukte Netscape og søkte med Alta Vista.

På slutten av tiåret skjedde det et mirakel for alle musikkinteresserte: Noen smartinger klarte å komprimere lyd til mp3-format, og vi kunne gå på sider som Audiogalaxy og Napster for å laste ned all verdens musikk. Begge er bare en skygge av seg selv i dag.

Men faxen lever fortsatt!

Formynderstaten

Kronikk i Hallingdølen, 23. mars 2013

Finnes det grenser for hvor forsiktige vi trenger å være. Og må folkevett lovfestes?

Forrige uke ble det vedtatt å forby nærmest all bruk av mobiltelefon i bil. Bortsett fra det som faktisk forårsaker flest ulykker: Å prate med noen. Det er nemlig samtalen, enten den er med en på telefonen, eller med sidemannen eller barna i baksete, som er det som beviselig øker ulykkesrisikoen. Men siden det ville vært umulig å forby (heldigvis…) har politikerne i stedet bestemt seg for at det blant annet ikke skal være lov å slå nummeret til den du ringer. Politiet får nå den utakknemlige  oppgaven å bevise at du faktisk tastet på telefonen du har i bilen. Lykke til.

Jeg bruker forresten mobilen til å spille musikk og som GPS. Når er dingsen en mobil, og når er den ikke?

 

Ikke slik

Selvfølgelig er det en dårlig idé å fumle med mobilen mens oppmerksomheten din burde være på veien. For ikke å snakke om å sende SMS om du skal ta med noe fra polet på Gol, eller oppdatere på Facebook at du gleder deg til å komme frem til hytta. Men det er minst like farlig å rote etter CD’en du mistet under setet eller å snu deg for å rette på barnesetet. Nå blir det altså forbudt ved lov å lese VG på mobilen, mens det er helt greit å lese avisen hvis du har den i fanget.

Eller det er det selvfølgelig ikke: Vegtrafikkloven har jo nettopp en generell paragraf 3: « Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.”

Må vi stave at det da ikke er lurt å sette seg til å kjøre bil med slalåmstøvler?

Er ikke det å få lov å kjøre bil nettopp avhengig av at vi stoler på at folk bruker vettet til enhver tid? Så vi faktisk selv finner ut at det å kjøre i 80 inn i en sving når det er speilblank is, selv om fartsgrensen tilsier det, ikke er forsvarlig.

Som journalist må jeg også få lov til å irritere meg over at noen politikere denne uken har funnet det for godt å forby redaksjonell omtale av snus og røyk. Hvorfor i all verden lage en lovtekst om noe som aldri har vært et problem. Eller har du sett tester i VG eller Hallingdølen med overskrifter som «Sekser på terningen for den nye mentolsigaretten» eller «Catch is fortsatt king. Snusen som anbefales for nybegynnere.»

Hvis lovgiverne mener alvor, får de heller utrede det som mange av oss tror kommer til å skje, nemlig at først snus og deretter all annen tobakk kommer til å bli forbudt. Når det kommer til til gifter som skaper avhengighet, blir dessverre den sunne fornuften hos mange satt ut av spill. Og da kan en lov hjelpe til – bare se på den ubetingede suksessen til røykeloven.

Til slutt, siden det er påske, har jeg lyst til å slå et slag MOT hjelmene. Når ikke staten pålegger oss noe, så er andre også som presser på for at vi ska lgjøre ting «for sikkerhets skyld». Nå er det stadig mer mas om at alle i alpinbakken skal bruke hjelm. Og for all del: Gjør gjerne det, ikke minst om du kjører off-piste, snowboard eller annet som har høyere risiko. Statistisk sett vil en som meg, som kjører kanskje 4 ganger i året, kunne kjøre heis i 7000 år før jeg er utsatt for en ulykke som trenger legebehandling. Og selv da er sjansen liten for at hjelmen hjelper meg. Bilturen til Hemsedal er mye farligere – med eller uten mobil.

En annen ting er at selv om hjelmbruken har gått kraftig opp de siste årene etter massivt press, så har faktisk hodeskadene ikke gått ned, ifølge tall fra Alpinanleggenes Landsforening. Det samme gjelder på sykkel. Så slutt å mase! Det er viktigere at folk kommer seg ut. Ikke la utstyret være en hindring.

For øvrig er tittelen «Formynderstaten» hentet fra en bok Hemsedalsvennen Roland Huntford skrev på 70-tallet om Sverige. Vi har nok langt på vei tatt dem igjen nå. Der er det nå lov til å snakke helt vanlig i mobiltelefon i bil. De fant nemlig ut at forbud ikke fikk ned ulykkene. Og til tross for at de også har høyere fartsgrenser, dør det nesten 50% flere i trafikken i Norge enn i Sverige pr. innbygger

Så slapp av – bruk hodet –og ha en god påske!

Obligatorisk jubel - og sorg

Når både TV, kongen og statsministeren jubler eller gråter, er det da lov å gå og ta et bad og lese en god bok i stedet for å dele følelsene?

Noen ganger er jeg en dårlig nordmann. Når jeg for eksempel velger å ta et bad i stedet for å se “håndballjentene” spille finale mot en annen lilleputtnasjon. Eller jeg håper svensken slår Northug på oppløpet, fordi jeg synes han virker mer sympatisk. Når jeg forteller sånne ting blir mange mennesker oppriktig fornærmet. Det er som å tråkke på folkesjela, og dra den gjennom søla. De samme menneskene kan andre ganger si ting som “jeg skjønner ikke at noen gidder å se på 11 mann løpe etter en ball” uten at vi som liker (herre-)fotball blir blir fornærmet.

Noen TV-programmer har samme status. Akkurat nå er det særlig “Hver gang vi møtes”. Halve Facebook-feeden svermer om hvor flott og rørende det er, og at alle bare MÅ se på. Da kjenner jeg på meg at det har jeg bare ikke lyst til å bli med på. Det er sikkert godt laget, artistene er de vi “alle er glad i” og hvis jeg hadde gitt det en sjanse hadde jeg kanskje også blitt rørt. Men jeg har ikke lyst. Jeg ser heller en amerikansk krimserie, eller på Hans Olav Brenner som hisser seg opp over stygge butikkbygg på NRK.

Men det er ikke bare begeistring som noen ganger føles som en plikt for en “god nordmann”. Også sorgen kan noen ganger virke pålagt. Som etter gisseldramaet i Algerie sist helg, da regjeringsmedlemmer uttrykte at Norge sørget, kongen sa han “følte sorg og uro”, og det ble opprettet sorggrupper etc. De fleste av oss var heldigvis ikke berørt, og det er et paradoks at det uken før døde flere nordmenn i husbranner i Norge enn det er savnede nordmenn i Algerie. De etterlatte etter brannene fikk ingen taler av statsministeren, ikke besøk av kongefamilien og ingen offentlig sorg i mediene.

Prest og forfatter Per Arne Dahl sa på tirsdag i morgenandakten (ja, selv ateister hører på den i blant...) at “det å miste sine ved forventet død er også en sorg. Det å bli rammet av en mindre ulykke er også en ulykke.” Videre fortalte han at etter 22.juli-terroren i fjor “opplevde mange av oss kirkelige medarbeidere at kvinner og menn som mistet sine ved forventet død nesten ikke våget å vedkjenne seg sine sorger over det de hadde mistet. Det var så lite sammenlignet med de voldsomme hendelsene alle hadde vært vitne til gjennom medias detaljerte skildringer.”

Det er fullt forståelig at mediene engasjerer seg mer når det er dødsfall under dramatiske omstendigheter. Men det blir et problem når man får inntrykk av at sorgen er større hos de etterlatte her enn hos de andre som har mistet noen. Siden det dør over 40.000 mennesker hvert år i Norge, er det godt vi mennesker stort sett virkelig har sorgfølelser når noen av de nærmeste er berørt. Noen ganger føles det nærmest offentlig pålagt å sørge over noen mennesker man aldri har truffet, mens man som Dahl nevner kanskje selv er opptatt av helt andre følelser. Eller rett og slett ikke bryr seg. Og det må være lov. For disse livene er da vel ikke noe mer verdt enn noen av de andre?

Nei, nå ble dette plutselig veldig alvorlig. Men det var godt å få sagt det.
Da er det vel langrenn og “Hver gang vi møtes” på TV igjen. Men jeg tror heller jeg tar et varmt bad, mens jeg venter på våren.

Steng bokhandleren og biblioteket!

Neida. Joda. Neida, ikke helt…

(Fra spalte i Hallingdølen, oktober 2012)

Jeg husker fortsatt lukten av gamle bøker. I kjelleren på Ulsåk skole, rett ved utgangen til fotballplassen, var skolebiblioteket. Sikkert egentlig et lite rom, men det virket som om det var uendelig med bøker der for en liten gutt. Og et av de viktigste kjennetegnene under letingen etter en god bok var at den var ordentlig slitt. Lest av mange.
Da jeg flyttet til Oslo for å studere, gikk jeg med stor forventning til det store Deichmanske bibliotek for å låne, men oppdaget at vi faktisk var ganske heldige i Hemsedal. De mest populære bøkene var det måneder, og noen ganger år, med venteliste på. Etterhvert ble det bare sporadiske besøk på biblioteket.

Men NÅ åpner det seg nye muligheter. Mange av oss har oppdaget lydbøkene som en genial måte å «lese» mens vi sitter på toget, kjører bil eller slapper av på ferie. Og nå kommer også e-bøkene for fullt. Et lesebrett til en drøy tusenlapp kan fylles opp med hundrevis av bøker.
Og det fine med begge disse måtene å lese på, er at det ikke lenger er nødvendig å trykke opp tusenvis av bøker og sende utover til hele landet. Du og jeg kan rett og slett hjemme i løpet av noen få minutter på en datamaskin laste ned en bok. Vi kunne faktisk ALLE hatt den nye Jo Nesbø-boken den dagen den kom ut. Billig distribusjon og økt salg og konkurranse vil føre til lave priser, og bibliotekenes ventelister vil krympe eller forsvinne.

Men slik er det ikke. I Norge har vi nemlig tre store forlag: Gyldendal, Aschehoug og CappelenDamm, som styrer det meste av markedet. Ikke nok med det, de eier også hver sin bokhandlerkjede: Ark, Norli og Tanum. Det er vel bare i landbruket av vi har noe som ligner like mye på bukken og havresekken. Disse forlagene har med statens velsignelse en bokavtale, en prisregulering som i alle andre deler av næringslivet ville vært ulovlig kartellvirksomhet. I tillegg subsidieres bokbransjen av en innkjøpsordning, der nye norske utgivelser kjøpes inn til bibliotekene, uansett etterspørsel blant publikum.

Disse forlagene har altså ikke noen interesse i det hele tatt av at teknologien skal revolusjonere bokbransjen, slik det for eksempel har skjedd med musikk. Mange vil nok innvende her at den fysiske boken også kommer til å dominere i fremtiden. Den gode følelsen av en ny bok, muligheten til å gi den i gave, og å sette den i bokhylla etterpå. Men den samme tanken hadde mange av oss om LP-platen. Og CD’en. Nå står platene på boden, mens vi hører på mp3 eller Spotify. Eller radio:-)

Enten den digitale boken overtar helt, eller bare delvis, så må det skje forandringer i bokmarkedet. Og hvem tør å ta det første skrittet? Kunne vi tenkt oss at bibliotekene slutter å bruke millioner (eller i Oslo nå flere milliarder) på stadig flere hyllemetere med bøker, og heller bruker pengene på digitale rettigheter? Da må det også bli slutt på å betale flere hundre kroner pr bok. En forfatter sitter kanskje igjen med 40-50 kr pr fullpris bok. Det bør kunne bli like mye igjen til forfatteren, selv om biblioteket bare betaler rundt 100 kroner pr «lisens» til forfatter og management. Kanskje man også kunne tenkt seg at biblioteket kunne selge boken til deg til kostpris?
Det siste ville selvfølgelig være helt uhørt for bokkartellet, som vil at du skal måtte betale over 300 kroner for en ny norsk bok. Sannsynligvis verdens dyreste bøker.

En av de fordyrende leddene er bokhandleren. Mange av oss har et nostalgisk forhold til dem også, og jeg håper vi får beholde noen av dem, kanskje da mer som et antikvariat. Men stort sett er jeg redd det bli akkurat som med platebutikkene. Plutselig oppdager vi at vi egentlig ikke trenger dem lenger, og at akkurat som med slakteren eller fiskebutikken, så er det egentlig like greit å handle de samme varene på supermarkedet. Eller i bøkenes tilfelle kanskje også på nett. Akkurat den samme varen, billigere og raskere. Med bokomtaler og gode råd fra både anmeldere og vanlige lesere tilgjengelig på nettet. Og de beste tipsene kommer kanskje fra noen du kjenner uansett?

Hvis de store forlagene etter hvert innser at de må gi opp den gamle forretningsmodellen, så er de selvfølgelig i en enestående posisjon til å komme Amazon, iTunes – eller Pirate Bay - i forkjøpet og revolusjonere bokbransjen innenfra. Mange nye forlag og aktører står klare til å bli med, så vi forhåpentligvis kan logge inn ETT sted og velge boken vi vil kjøpe. Eller leie. Eller låne. For er det noe vi har lært av platebransjen så er det at vi egentlig ikke trenger å eie.

Leser du bøker på lesebrett, forresten? Ikke jeg heller. Men jeg tror jeg ønsker meg ett til jul.

Vei i vellinga

Innlegg fra Hallingdølen, august 2012

La meg få være samferdselsminister et par år, så vi får skikk på dette landet.



Autobahn. Verdens sikreste veier.

Som gutt i Hemsedal var jeg så heldig å ha en stor sandhaug som jeg kunne bygge veier i. Først var det vanlige «grusveier» men etterhvert begynte jeg å sile sand og blande med sementpulver og vann, så veiene kunne få fast dekke. Så ble det hvit og gul oppmermerking, og etterhvert motorveier med toplanskryss, inspirert av å ha sett Autobahn i Tyskland.Og jeg må tilstå at det fortsatt klør i fingrene etter å bygge veier. Når jeg kjører på svingete, humpete veier tenker jeg hvordan jeg ville rettet dem ut, hvor jeg ville bygget broer, og hvor det burde vært flere filer.





E6 mellom Hamar og Lillehammer. Skandale.

Et eller annet gikk galt på veien de siste 50 årene i Norge. På 60-tallet hadde man planene klare for å bygge firefeltsveier fra Oslo og til de største byene, og ikke minst til svenskegrensen. Framsynte ingeniører bygget broene over E6 gjennom Østfold slik at det var plass til å bygge motorvei senere. Men så bestemte stortingsflertallet seg på 70-tallet for at det ikke var så viktig likevel, og det er ikke mer enn noen få år siden den siste strekningen med motgående trafikk gjennom Østfold ble fjernet. Jeg tør ikke tenke på hvor mange liv som kunne vært spart om man hadde gjennomført planene tidligere.

 

Forrige uke offentliggjorde Vegvesenet dødstallene fra trafikken for juni og juli, og de viser en kraftig nedgang de siste årene, til tross for at trafikken stadig øker. De legger vekt på arbeidet til Trygg Trafikk og politiet, men jeg tror hovedgrunnen er mye enklere: Bedre veier og sikrere biler. Alle strekninger som tidligere hadde høye dødstall, og som er blitt bygget ut til fire felt, har nærmest null ulykker nå.
Så det kan da ikke være så vanskelig: La oss bare bestemme oss nå for å bygge ut Oslo – Kristiansand – Stavanger og Oslo – Trondheim til firefeltsvei. Ingen mellomløsninger med forbikjøringsfelt eller midtdelere på to felt. Fire felt. Ferdig.

Når det gjelder Oslo – Bergen, så har det vært en endeløs rekke av pussige vedtak, preget av at egne velgere er viktigere enn helheten. Men biler og tungtrafikk gidder ikke å kjøre omveien om Valdres, selv om det er vedtatt som hovedveien til Bergen. Så i tillegg til å bygge fire felt fra Sandvika til Hønefoss, bør også resten av veien opp gjennom Hallingdal bygges ut til minst tre felt med midtdeler, både av økonomiske hensyn, og ikke minst for å unngå de dødelige møteulykkene.

Nå hører jeg protestene komme fra de som mener vi heller bør begrense biltrafikken, og for eksempel styrke togene. Jeg mener det skal koste penger å kjøre på disse nye veiene, slik det gjør i det meste av Europa. Ikke minst bør tungtransporten betale godt for seg. Det er tydeligvis alt for billig å frakte varer på veiene i dag, og jeg skjønner ikke at ikke for eksempel Danmark tar seg klekkelig betalt for alle vogntogene som dundrer gjennom landet deres.

Og rundt de store byene kan vi ikke bare bygge oss ut av køproblemene. Veiprising etter tiden på døgnet er den eneste løsningen. Vi er vant til det for eksempel når det gjelder flypriser: Det er dyrt å fly til Spania i skoleferien, men billig en tirsdag i november. Akkurat som det gjerne kan koste 150 kroner å kjøre Drammensveien til Oslo sentrum på morgenen når den er full. Tilbud og etterspørsel. Det vil belønne de som finner seg jobb i nærheten, og gjøre fleksible arbeidsgivere populære.

Til slutt vil jeg som samferdselsminister få slutt på alle disse tunnelene vi bygger. I resten av verden er man stolt av flotte broer, og titusener hver dag kan glede seg over dagslys og utsikt i stedet for å stirre i fjellveggen. Oslofjordtunnelen for eksempel er en skandale. Fyll den igjen og bygg bro!



Sånn, ja! E18 ved Larvik.

Så da har jeg programmet klart. Jeg mangler bare et parti som er enig med meg, og hvor det ikke er en kar fra Førde eller en dame fra Hjelmeland som heller bruker milliardene på å bygge veien innom bygda de kommer fra.

Nevnte jeg at vi må få ny vei til Hemsedal også?

 

 

 

 

 

Nummer 6

Jeg vokste opp i Hemsedal. Når jeg forteller historier fra den gang, er det noen som mener at det må ha vært før krigen. Kanskje du klarer å gjette når sånn omtrent det var?

Jeg gikk på skole på lørdager.

Vi vokste opp i andre etasje over samvirkelaget på Ulsåk, ikke langt fra skolen. Da jeg begynte var vi 7 stykker i første klasse. Jeg var den eneste på hele skolen som ikke snakket dialekt, men lærte det etter hvert. Vi hadde skole på tirsdag, torsdag – og lørdag! Hver morgen måtte vi tre og tre nei eller bukke for frøken Mythe. En gang neiet jeg i stedet for å bukke. Det var veldig flaut..

Vi hadde telefonnummer 6.

På andre siden av veien lå telefonsentralen. Når vi sveivet på den svarte telefonen hjemme og tok av røret, svarte damene på sentralen. Så kunne jeg be om å få snakke med nummer 15. Det var nummeret til Fossheim, der kompisen min Dag-Rune bodde. Sentraldamene hadde full oversikt, og kunne ofte fortelle deg at den-og-den ikke var hjemme akkurat nå, og kanskje de til og med visste hvor de skulle sette deg i stedet… Når samtalen var over måtte man huske å «ringe av» ved å sveive en gang til.

Jeg fikk 1 krone i ukepenger.

Hver lørdag fikk jeg kronen min, og hvis jeg ville ha noe «lørdagsgodt» måtte jeg bruke den. Så da bar det bort til Erik på BP’en på Fossheim, eller til Halbjørhus på andre siden av veien. Heldigvis hendte det vi kunne få noen ekstrainntekter ved å synge for drosjesjåfør Gabrielsen. Han hadde et helt spann med 10-øringer! Og for en sang fikk vi en mynt. Og den fikk man to karameller for hos Erik.

Jeg gikk på ski til skolen hele vinteren.

Etter at vi flyttet til Torset-siden begynte jeg å gå på ski til skolen. Hver morgen fra november til april var det å feste beksømstøvlene i treskiene fra Åsnes, og gå/brøyte gjennom skogen, ned bakkene og over elven til skolen. I tredje og fjerde klasse hadde jeg fri onsdager, og da tok mamma og jeg med treskiene med stålkanter og kjørte i heisen. Vi hadde årskort. Det var lyseblått, og kostet 80 kr.

Ett folk – én radio

Da jeg vokste opp hadde vi én radiokanal i Norge. Den sendte fra 6 om morgenen til midnatt, og etter hvert kunne jeg hele programmet utenat. Alt fra morgenkåseriet 07:25 (som nå skal legges ned, hører jeg) via «lette formiddagstonar» og Middagsstunden, til innringingsprogrammet «Hei» på tirsdagskveldene. Popmusikk fikk du i heldige tilfeller høre en sjelden gang på Nitimen, Etter Skoletid eller helt til slutt i Ønskekonserten. Onsdager kl 16:10 gikk favorittprogrammet med sketsjene til Lystad/Mjøen. Jeg har fortsatt noen av dem på kassett.

Ikke TV før jeg var 14

En av grunnene til radiointeressen var nok at vi ikke hadde TV. Men det hendte jeg snek meg over til naboene for å se Barne-TV i svart-hvitt, etterfulgt av «Lucy Show». Jeg mener å huske at vi alle var på besøk hos familien Langehaug for å se månelandingen. Det bør være et godt hint om når dette var…

TV ellers var like trist som radioen, og det var en høytidsstund de få gangene det på lørdagskveldene var Disney-tegnefilmer. Det var nesten for godt til å være sant.

Riktig svar: Jeg ble født i 1965, startet på skolen i 1971, og flyttet til Oslo i 1983.

Hvis du er over 40 kjenner du deg kanskje igjen i noe av dette, men når jeg tenker på det nå er det helt utrolig at jeg faktisk har opplevd denne tiden. På den annen side tror jeg at mennesker til alle tider må ha tenkt at «aldri har utviklingen skjedd så fort som nå».

Og hvis du er 11 år, som sønnen min, kan du jo tenke på at det nå i jula ikke bare er bestemor og bestefar som kan fortelle noe om gamle dager. Noen ganger er det nok å spørre pappa…

God jul!

Fire pils og en coca cola

Fra spalten min i Hallingdølen, 9. juli 2011

Hvorfor skal egentlig ikke ungene få være med når de voksne koser seg?

Vi er på ferie i Spania akkurat nå, og er ofte ute for å spise om kvelden. Og i motsetning til hjemme, er barna med. Ikke bare turistenes barn, men også de spanske barna som fortsatt ikke har skoleferie. En ting er at mange her tar en siesta, en lur på dagen, og derfor kan klare seg med litt mindre søvn. Men det har også noe å gjøre med holdningen til å ta med seg barn ut. Hjemme blir barn på restauranter ofte uglesett. Og på bar har de kanskje ikke en gang lov å være med. Hva er det for noe tull?

Barn bør ikke se voksne drikke alkohol, hører vi fra flere hold hjemme. Det å se foreldrene sine fulle er ganske riktig en både pinlig og kanskje skremmende opplevelse. Vi opplevde for noen år siden nordmenn på danskebåten som prøvde å få oss til å ta vare på barnet mens de skulle i land i København. Sannsynligvis for å ruse seg enda mer. Dette er utrolig trist, men heldigvis er den eneste gangen på reise jeg har opplevd noe slikt.

Det er nemlig utrolig lite fyll for eksempel i en vanlig spansk by i ferien. Selv da det tok helt av under feiringen av at Spania slo Tyskland i semifinalen under fotball-VM for et år siden, var det ingen som var overstadig beruset. Jeg hadde på meg Tysklandsdrakt (har jo tysk mor…) og var selvfølgelig et yndet offer. En hel gjeng spurte høflig om de kunne få lov til å kaste meg i fontenen i sentrum av San Pedro. Jeg sa ja, og de tok vare på penger og mobil for meg, mens jeg fikk bade.

– Det er neppe noen grunn til å tro at det er farlig at foreldre eller voksne nyter alkohol med barn til stede. Det er mengde, oppførsel og sammenhengen som avgjør, sa Hilde Pape, forsker ved Statens institutt for rusmiddelforskning, til Dagbladet tidligere i år.
Noen mener til og med at det er gunstig at barn lærer seg en fornuftig bruk av alkohol, i stedet for å introduseres til vodka og cola på fest av eldre ungdommer.

Den grøftefylla vi kan oppleve med tenåringer i en norsk by i helgen er helt utenkelig å møte nedover i Europa, til tross for at både pris og tilgjengelighet burde føre til grusomme tilstander i følge mørkemennene som har utformet norsk alkoholpolitikk. Men vi er kanskje så ødelagte at vi ikke ville tåle å ha det litt mer liberalt? For hvis du treffer en noen fulle folk på ferien, er det gjerne en gjerne en gjeng med rosa nordeuropeere.

Så etter å ha vært hele familien ute om kvelden på ferie, hva med å prøve det når vi kommer hjem også? Ta med barn (og kanskje bestemor?) ut på pub eller å spise, med noe godt å drikke til. På den annen side… så koster det jo skjorta her hjemme. Men det er en helt annen historie.

Uansett hvor du måtte være og hva du måtte ha i glasset: God sommer!